Thor Hushovds memoarer

…

Av internasjonalt format er Hushovd kanskje den største idrettsmannen Norge har hatt, han kom fra ingenting  og ble en av sykkelsportens absolutte stjerner. Han er et ikon for sykkelinteresserte verden over, og VM triumfen fra 2010 er en av de aller største øyeblikkene i norsk idrettshistorie. 

Historien om Thor Hushovd foreligger nå i bokform, forfattet av Hushovd selv med hjelp av fetter og journalist Jostein Ravnåsen. Over 500 sider får vi med Hushovds egne ord karrieren oppsummert, med små drypp av Hushovds egne tanker, fra barneårene i Grimstad frem til beslutningen om å gi seg kommer under under årets E3 Harelbeke. Boken er rikt illustrert med bilder fra både norske og internasjonale fotografer.

Potensialet rundt en slik bok er enormt. Hushovd har opplevd enorme triumfer og burde ha masser av historier og lærdom å dele. Visdom er det lite av her, dette handler snarere om sagt og gjort, med noen grunnleggende innførende forklaringer til sykkelsporten.

Boken er virkelig god og interessant når den går i detalj rundt triumfene i Geelong, Lourdes og Gap. Her evner forfatterparet å beskrive både hva som skjedde slik vi husker tv-bildene samt Hushovds aksjoner og tankesett underveis. Bak slike seiere ligger det mer enn trening, det trengs også vilje og taktiske evner. Særlig hva gjelder de to siste egenskapene får vi her et innblikk i og betydningen av i forskjellen på 1. og 2. plass.

STORT: Hushovds VM-seier er regnet som det 27. største idrettsøyeblikket i norsk historie. Foto: Cor Vos.

Boken har ellers en del morsomme små fakta og historier fra bakrommet, samt inside for fansen. Mellom linjene antydes det at Norges Cykleforbund holdt tilbake premiepengene fra VM 2010. Carlos Sastre viser seg å være et tåpelig lite esel, Mads Kaggestad ble proff fordi Hushovd kjedet seg alene og fransk sykkelsport gjør ting slik de gjorde det på 80-tallet fordi det var slik de gjorde det på 80-tallet.

Mangler i første opplag

Samarbeidet med Ravnåsen er ikke så vellykket som det Hushovd har hatt med sin mentor Atle Kvålsvoll. Ravnåsen har gått for en lett tone , tidvis fremstår dette mest som en transkripsjon av Hushovds enetale fra sofakroken. I det hele tatt skriker boken etter en redaktør fra forlaget, det hele blir etter hvert ganske rotete.

Eksempelvis kommer fortellingen om klassikersesongen 2009 før forklaringen hva en klassiker er og fortellingen om lagbyttet til Cervelo. Fortellingen om hvordan Kvålsvoll la om treningsprogrammet rettet mot spurt kommer ordrett to ulike steder i boken.

Har man forklart at sjefen i Garmin het Jonathan Vaughters trenger man ikke gjenta det hver gang, det holder med  et enkelt Vaughters uten å minne oss på hvilken rolle han har. Når det for fjerde gang nevnes hvilken lokalkjennskap Andreas Klier har til de belgiske klassikere får jeg deja vu til telefonsamtaler med min 97 år gamle farmor.

Dette kunne blitt så mye mer, interessante tråder følges ikke opp fra Ravnåses side, eksempelvis når Hushovd nevner Haussler og Cavendish’ krasj under Sveits Rundt. Cavendish felte Haussler med overlegg, og spyttet etter han etterpå. Mange av oss vet at resten av feltet møtte Cavendish med både piping og kalde skuldre de neste dagene, slike øyeblikk med dramatisk potensiale burde vært bedre utnyttet.

FORT GLEMT: Dramatikken i kjølvannet av Cavendish' og Hausslers kræsj blir nevnt i en bisetning. Foto: Cor Vos. 

Hushovd maler et bilde av seg selv som en viljesterk men ekstremt konfliktsky, nesten sjenert fyr. At han er konfliktsky gjelder i aller høyeste grad mot de doperne han selv peker på at har påført ham både smerte og frarøvet ham triumfer.

Ivan Basso får en kald skulder mens Bobby Julich og Erik Zabel omtales positivt. Av disse tre er det nettopp Zabel som har vært en direkte konkurrent, men tyskerens jovialitet ser ut til å veie opp for dette i Hushovds øyne. Dette, sammen med de siste dagers skinnhellighet fra norsk presse, viser at moral i aller høyeste grad er subjektivt og noe man har mest av når det ikke gjelder en selv.

Amatørsyklister og media skal selvfølgelig få mene hva de vil, men kun en håndfull nordmenn kan forstå Hushovds situasjon og virkelig dømme ham for hva han har sagt eller ikke sagt.

Den første twittermeldingen om Armstrong kom tre minutter etter at boken ble tilgjengelig elektronisk for media, det i seg selv sier sitt, og er ganske trist med tanke på hvilke karriere Hushovd har hatt. Når det er sagt har forfatterparet og forlaget vært bevisste på hva de har lekket på forhånd, og brukt vennskapet med Armstrong for hva det er verdt i markedsføringsøyemed.

Omtrent slik media fortsatt bruker Armstrong for å få klikk på sakene sine. En aldri så liten hilsen til Armstrong er det også, ettersom den nå utskjelte amerikaneren i 2011 brukte en angivelig intetanende Hushovd i møter med potensielle sponsorer for Radioshack.

Oppsummert

Hushovd har i det hele tatt sluppet billig unna norsk presse i alle disse årene. Gutten fra Grimstad kjøpte sin første Porsche som 19 åring, kjøpte seg Lamborghini, går på fylla med Arne Fredly og Knut Ugland og drikker stadig vin uten å bli korsfestet på moralens alter med nagler påskrevet «forbilde». Tankene går umiddelbart til andre idrettsmenn hvis ølglass har blitt forsider eller den joviale spissen Frode Johnsen som fikk en harmidirrende kommentar i Adressa rettet mot seg fordi han hadde jålesveis og sportsbil.

En stor karriere er over, den hadde fortjent en like stor bok, det har det ikke blitt. Schibsted som forlegger kommer til å tjene godt på boken, men som syklist er det frustrerende å se potensialet i denne historien bli tynt utnyttet.

FARVEL: Thor Hushovd under Paris-Roubaix i 2005. Slik får vi aldri se han igjen. Foto: Cor Vos.