Sykkelhipsteren Lachlan Morton

De gir av seg selv, de har karakter og de har trekk ved seg som gjør de spesielle. Litt annerledes enn resten av røkla. De er folk som gjerne har en litt mer spesiell historie å fortelle. Sport handler i stor grad om disse personlighetene og nå skal vi se på en av mine favoritter innenfor sykling. En som ser og gjør ting litt annerledes.

Lachlan Morton er det australske supertalentet som gikk drittlei forpliktelsene ved å være profesjonell syklist og dro ut i ødemarka for å finne seg selv. Det høres kanskje ut som en klisjé, men det fungerte.

På sykkelen er Lachlan et elegant skue. Lang og tynn, og når veien reiser seg som en vegg foran han trives han aller best. Mange superlativer har vært brukt i beskrivelsene av Lachlan siden han kom i sykkeljournalistenes søkelys. Fenomen, stortalent, hans tidligere sjef Jonathan Vaughters lanserte han som en fremtidig Tour de France-vinner. Selv er han litt uenig.

– I mitt hode er det bare folk som allerede har vunnet Touren. De folkene er utrolige atleter. Jeg ønsker å sykle den en gang, men jeg ser ikke meg selv vinne.

Hans vei mot proffrekkene startet da han vant Tour de l'Abitibi, et juniorritt i Canada, noe som gjorde at han som 18-åring fikk kontrakt med Holowesko Partners – feederlaget til Garmin. Spesielt utmerket han seg i 2010, da han tok syvendeplass sammenlagt i Tour of Utah; på juniorutveksling (52x14)! Levi Leipheimer vant rittet, så motstanden var ikke dårlig heller.

Etter å ha signert med Garmin-Sharp før 2013-sesongen gikk det trått og han fikk et tøft møte med profesjonell sykling. Det var ikke slik han hadde forestilt seg det.

– Som 10-åring forestilte jeg meg en ideell verden i profesjonell sykling. En drøm, antar jeg. Jeg tror ikke det eksisterer i noen deler av livet. Jeg kom bare til den forståelsen i World Touren, ikke på universitet eller i en kontorjobb.

Etter en dårlig første halvdel av sesongen var han langt nede i kjelleren og vurderte å legge opp. Hans storebror, Angus, overtalte derimot til å holde ut og fullføre sesongen, og på høsten løsnet det skikkelig.

Han kjørte i gult både i Tour of Utah og USA Pro Challenge. Han tok også en etappeseier i Tour of Utah og ble nummer 14. sammenlagt, mens i USA Pro Challenge ble han nummer fem. Etter dette hadde han mange gode opplevelser å bygge videre på i 2014, men nok en gang skulle det gå i stampe.

– Det var en ræva sesong, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg gjorde en rekke feil, hodet mitt var ikke skikkelig i det. Når jeg forstod at jeg ikke kunne få innpass i USA for å konkurrere falt alt sammen for meg. Jeg ville nok ikke hatt det annerledes, jeg lærte mye av det. Det hjalp meg å forstå [hvem] mine nærmeste venner [er]. Men jeg kan ikke klandre noen andre enn meg selv for prestasjonene mine. 

Etter forrige sesong var det på tide med forandring, Lachlan trengte folk nær seg og spesielt storebror Angus. Dermed signert de to brødrene med kontinentallaget Jelly Belly-Maxxis.

– Du tilpasser deg til å gjøre det meste ut av det du har; folk, erfaringer, familie. Jeg løste det ved å gå bort fra World Touren. Jeg takler det ikke lenger. Jeg lever et liv jeg nyter og gjør det meste ut av. Det var bare en forståelse og deretter å ta et valg rundt hvordan du vil eller ikke vil leve livet ditt.

Nå har han vært i laget i noen måneder, har slått seg til ro i Boulder i Colorado, giftet seg og er svært fornøyd med tingenes tilstand.

– Jeg dro dit siden jeg kunne få med broren min dit. Nå er jeg svært glad for valget jeg tok, fordi de er en fantastisk gruppe. Det er et lite familiemiljø, hvor du er verdsatt utover dine ferdigheter på sykkelen, noe som er viktig for meg.

Han forklarer at forskjellene fra WorldTour til kontinentalnivå er at det er mindre «business». Det er ingen som blir rik av det alle vil være der, og det er veldig mye grunnleggende lidenskap.

Ukonvensjonell

Mens andre lever slavisk etter wattmåler, TSS (Training Stress Score) og lever mer som autonome maskiner enn mennesker, er Lachlan veldig ukonvensjonell. Selv om han har en wattmåler og god forståelse for syklings moderne tilnærming, så prøver han hele tiden å ikke miste bakkekontakt og holde på de tradisjonelle verdiene. Bare dra ut og sykle, nyte det verden har å by på av folk og natur.

– I en ideell verden så ville jeg bare dratt ut og syklet. I disse dager, for å være konkurransedyktig, må du kjøre intervaller og ha en wattmåler. Jeg prøver å finne middelveien mellom prestasjon og nytelse.

Mens Chris Froome er i overkant glad i å kikke på wattmåleren sin er det noe av det Lachlan misliker med moderne sykling.

– Jeg hater tallsiden. Jeg hater at et tall skal påvirke fornøyelsen ved en tur, eller at man definerer folk etter terskelwatten deres. Sykling er på vei til å miste mystikken. Enhver prestasjon kan bli brutt ned i tall og watt. I mine øyne er det uheldig, mens andre elsker det.

Men han forstår viktigheten av å kunne tall og trening, hvis ikke vil du «get your ass kicked at races». På tross at sitt ambivalente forhold til sykling romantiserer han mye og har en inspirerende kjærlighet til sporten.

– Det er en romantisk sport. Den er episk, kompleks og fantastisk utfordrende. Den har personligheten og dramaet. Som 10-åring er det dét som suger deg inn, det gjør det fremdeles. Ettersom jeg ble eldre forelsket jeg meg i å bare sykle, mer enn det å konkurrere. Jeg tror ikke jeg behøver å selge inn hva som er så herlig ved å komme seg ut i naturen på sykkel.

I hodet til en syklist foregår det alltid en evig kamp mellom de positive og negative aspektene ved sykling. Å konkurrere er ikke alltid like moro og man har et konstant press på å levere varene overfor sportsdirektører og sponsorer. Mye av magien forsvinner med dette aspektet av syklingen.

– Konkurranse var på det tidspunktet [sesongen 2013] et nødvendig onde. Jeg følte meg fanget ettersom jeg ville beholde livsstilen min og eneste måten var ved å konkurrere. Jeg forstår nå hvilket privilegium det er å sykle profesjonelt, men du må ville det. Det er ingen som kan gjøre det for deg.

For Lachlan er eventyr viktig og han utforsker mye forskjellige terreng og underlag, og er blant annet veldig glad i å sykle på grus.

– Favorittøkten er en utholdenhetsøkt på mellom seks og sju timer. Ingen stressende belastning og vanligvis med massevis av grus og klatring. Jeg har omtrent en i uka, så den nyter jeg til det fulle.

Stilen til Lachlan er også utenom det vanlige. Periodevis har han syklet rundt med en sylfrekk bart, mens klærne kan være alt fra dongeriskjorter til fargesprakende, mønstrede T-skjorter og lue med dusk på, på hodet. Mange vil nok kalle ham for en hipster.

– Ha, jepp, jeg er en hipster. Jeg bruker det som trender så folk skal tro jeg er kulere enn jeg egentlig er. Bare det hippeste av det som er der ute.

Også i ritt har han syklet rundt med noe spesielt under setet sitt, nemlig diverse skilt. Høsten 2013 gikk det i skilter som det på bildet under, med innskriften «Chicks (love) me» og et annet det sto «No problem» på.

– De er morsomme, hjelper på å holde humøret oppe. Det vil bli mer av de hvis jeg finner noe verdt å sette på.

RETRO: Lachlan liker det ukonvensjonelle. Her kjører han med 90-talls briller fra Briko. Foto: Cor Vos

Borte fra sykkelen setter han sine aller nærmeste, venner, familie og kone, aller høyest, men selv synes ikke han at han er en spesielt spennende person.

– Jeg liker å ta bilder, men jeg er egentlig ikke så interessant som alle tror jeg er. 

• (Følg Lachlan på Instagram for å se bildene han tar: @lachlanmorton)

At Lachlan er en livsnyter er det ingen som helst tvil om og hvor langt sykkelkarrieren rekker vet han ikke ennå. Det tar han som det kommer.

– Så lenge det føles riktig og hjelper meg å leve et liv jeg liker.

Og hva er planen etter karrieren?

– Jeg har ærlig talt ikke peiling. Kanskje noen bare kan finansiere sykkeleventyrene mine?! I en ideell verden.

En sport i endring

Historien om sykkelsportens mørke fortid er allmennkunnskap og i dag er sporten i stor forandring, på flere områder. Det jobbes blant annet hardt med sportens utbredelse, blant annet organisasjonen Velon, sammensatt av elleve World Tour-lag, jobber med å gjøre sporten mer spennende, få frem rittene i større grad fra syklistenes perspektiv, og få frem troverdige og bærekraftige lag. 

– Sporten må omfavne personlighetene. Sykling er full av interessante folk og historier utover konkurreringen. Bærekraftige sponsorat, hvor sponsorene kjøper seg inn i en stabil liga, ikke en toårslogo på en trøye. Jeg tenker at de må ha kameraer både på syklene og i bilene for å gjøre det mer interessant å se på. Lagene må også få en del av inntektene. Syklistene må også ha en fungerende union som kan ha en stemme i sportens utvikling, konkurranseforhold, dopingtester, osv.

For en tid siden kom også CIRC-rapporten (Cycling Independent Reform Comission), en 230-siders uttredelse av sykkelsportens dystre fortid, samt en vurdering av dagens tilstand. Rapporten skapte store overskrifter. Intervjuede proffsyklister, anonyme sådan, ga sine meninger om sykkelsportens tilstand. En spekulerte i at omtrent 20 % var dopet, mens en annen gikk så langt å hevde at 90 % er dopet.

Fra Team Sky ble det meldt om veldig dårlig stemning, og Lachlans eks-lagkamerat, nylig pensjonerte David Millar, raste mot rapporten, som han ikke kjenner seg igjen i. Millar var selv en del av ukulturen, ble tatt, sonet to år, kom tilbake og har siden den gang frontet antidopingarbeid i sykling.

– Nei, [jeg har ikke lest den] for å være ærlig. Jeg kjenner folk som vinner de store rittene rene, det holder for meg. Men jeg ville lest en CIRC-rapport på profesjonell «soccer», eller tennis eller NFL.

Rapporten frykter ikke de store, stygge ulvene som EPO lenger, men doping som er vanskeligere å oppdage, som mikrodoser og ulovlige midler for en «lean out», altså ha stort vekttap over kort tid.

For å få has med de nye metodene foreslås et 24-timers testvindu, som åpner for testing på natten. Dette kræsjer nok med manges ideelle restitusjonsforestilling, men ryttere som Chris Froome har allerede vært ute og ønsket det velkommen.

– Jeg er åpen for hvilken som helst testing, det går helt greit. Jeg mener TUE [Therapeutic Use Exemption] må overvåkes nøyere. Hvis det fremdeles foregår doping så gjør de en veldig god jobb, for jeg har aldri følt at jeg var del av en skitten sport. I alle de årene jeg har drevet på med sykling har jeg aldri hatt et møte med doping, det er bare ikke et alternativ. I dag snakker vi om watt og trening.

Lachlan er selv dopingmotstander og har store deler av karrieren vært del av Garmin-systemet, som er en av syklingens selverklærte antidoping helter. Her har han syklet sammen med mange som har en bakgrunn som dopere, men senere har kommet tilbake og kjempet for å ordne opp i kulturen de en gang var en del av.

Han har syklet med ryttere som nevnte David Millar, Ryder Hesjedal og Tom Danielson. Mange setter spørsmålstegn ved hva slike ryttere gjør i sykkelsporten, og hva ledere som Bjarne Riis og Alexandre Vinokourov gjør i sporten, har de noe der å gjøre?

– Jeg har gode venner som er eks-dopere. De er folk som var involvert i sporten i en annerledes æra. Jeg kan ikke dømme de for det, siden jeg ikke var i deres situasjon. Jeg kan ikke si hvordan jeg ville handlet i deres situasjon. Jeg er heldig som slipper å ta det valget. Hvis de kan innrømme deres feil og omfavne den nye sykkelkulturen, hvorfor ikke la dem være involvert i fremtiden?

Thereabouts

I desember 2013, la Lachlan og storebror Angus ut på et legendarisk eventyr. Etter en lang berg-og-dal-bane-sesong for Lachlan sin del, ble dette på mange måter vendepunktet i livet hans.

– Jeg ville gjøre noe verdifullt i offseason, noe nyttig og annerledes. Ikke bare dra på en fyllefest i noen uker. Gus ville gjøre noe episk. Vi valgte oss en rute og dro av gårde et par uker senere. Den ble mer viktig for oss enn vi trodde. Den turen er fremdeles veldig viktig for meg.

På turen fikk de blant annet med en venn, Scott Mitchell. Han filmet og dokumenterte turen, noe som senere resulterte i dokumentaren «Thereabouts». Turen handler om det sykling virkelig handler om, grunnpilarene: selve turen, naturen, relasjoner og folk. Bare dra ut, ha det moro, og presse seg selv fysisk og mentalt.

Turen gikk over 12 dager og 2500 kilometer, fra Port Macquarie til Uluru. Morton-brødrene sykler gjennom spektakulær Australsk villmark, møter den australske ekvivalenten av Ola og Kari nordmann, og Angus lærer på nytt å elske sykkelsporten.

Etter også å ha vært regnet som et stort talent møtte Angus også på veggen en del år tidligere. Sykling mistet sjarmen og magien, og han valgte å legge opp. Da de dro ut på den – senere – famøse turen hadde Angus knapt syklet på flere år, men på turen oppdager han sykkelsporten på nytt – samt sitt nære brorskap til Lachlan.

Dette førte til at han i 2014 tok opp igjen satsingen sin, noe som resulterte i kontrakt på Jelly Belly sammen med Lachlan, som ikke legger noe skjul på hvor mye broren betyr for han.

– Han er den talentfulle broren. Han kan nå så langt som han vil. Han er også en veldig avrundet person, så jeg er ikke sikker på om han vil gå inn i det ensporede tankesettet til en World Tour-syklist, men vi får se.

Dokumentaren om Morton-brødrenes episke reise har hatt flere visninger i USA, og ligger tilgjengelig på Vimeo (se nederst i innlegget, anbefales på det varmeste). I år drar de ut på en ny reise, denne gang i USA.

– [Planen er] Boulder til Moab etter Tour of California. Vi har noen kule partnere, jeg klarer faktisk ikke å vente.

Han er dog usikker på hvilken retning han ønsker «Thereabouts»-prosjektet skal utvikle seg i.

– Vi vil egentlig ikke skyve det i noen retning. Vi vil gjøre episke turer, fortelle folks historier og se kule steder. Vi håper på [å dra til] Patagonia i oktober, noe som ville vært helt sinnssykt, men vi trenger bare pengene, haha!

Før han eventuelt drar dit har han en rekke ritt foran seg, og han sikter seg igjen inn på å gjøre suksess i Tour of Utah, så får vi forhåpentlig en ny, legendarisk «Thereabouts»-dokumentar i løpet av året.

vimeo