Førerkort? Nei. Videregående? Nei. Verdensmester? Ja!

– På grunn av covid fikk vi aldri tak i en ny ramme. Til slutt måtte vi bare fikse den, for Ridley hadde ikke Noah Fast før i oktober 2022. Det har vært så mye problem med deler  denne sesongen, så han har brukt min Ridley Fenix i hele år. Jeg har brukt en gammel Vipera. Vi har hele huset fullt av sykler, forteller Karstein Hagenes. Faren, altså.

Dette portrettet ble gjort høsten 2021, en drøy måned etter at Strand Hagenes ble verdensmester, og er republisert til glede for både nye og trofaste lesere.

Det er lett å glemme det store bildet når en skal intervjue en verdensmester. Da vi ringte Per for å høre om han hadde tid til en prat, tenkte vi at han selvsagt hadde tid, nå som sesongen var over. Vi tenkte heller ikke at det skulle være noe problem for ham å kjøre fra Sandnes og over til oss. Men 18-åringen hadde først og fremst skole den dagen, og ikke har han lappen. 

Han blir kjørt av faren Karstein, omtrent som om han skulle være med på en konferansetime. Så nå sitter vi her, fire i tallet. Fotograf, journalist, far og Per. Tre av dem er gamle nok til å kunne skryte av et levd liv, men bare en av dem er verdensmester. 

Per Strand Hagenes sitter i en enkel, rød T-skjorte, med ansiktet til en tiger trykket på fronten. Han ser ut som en hvilken som helst tenåring på samme alder. Med seg har han en pose, i posen finner vi beviset på at han er alt annet. I posen ser vi regnbuestripene, selve symbolet på at du er verdensmester. Gullmedaljen gjør posen tung. 

– Kan vi få se på den?

– Ja-ja.

Medaljen er historisk. Ikke bare ble det gull, det er også første gang en norsk herrejunior har vunnet en medalje på fellesstart i VM. Ikke siden Susanne Andersen i 2016, har vi tatt medalje på juniorsiden.

– Jeg har det bra, svarer han om hvordan han har det.

– Jeg har hatt en bra sesong, er fornøyd med resultatene, og nå har jeg en kort off season. Jeg har vært på skolen med venner, og så gleder jeg meg til neste sesong, sier han.

Hagenes har så vidt rukket å fylle 18, og når vi møter ham har han nettopp tilbakelagt nesten syv kontinuerlige uker på veien. Førerkort var trolig det siste han tenkte på, i stedet var han opptatt med å vinne mer eller mindre alt på sykkelsetet. NM-gull på fellesstart, samt nasjonscuprittene One Belt One Road og Fredsrittet, i tillegg til et knepent sølv i EM. Per er så god at han knapt har rukket å tape et ritt. 

– Hvordan ble livet ditt sånn?

– Jeg tror jeg begynte å prioritere trening foran nesten alt annet rundt niendeklasse. Før det stakk jeg på trening og hang med kompiser etterpå, men treningen var ikke det viktigste. Rundt niendeklasse ble vel egentlig trening førsteprioritet, og alt annet skjedde bare rundt treningen.

– Hva er det som er så gøy med trening når man går i niendeklasse?

– Jeg liker å trene. Jeg liker å konkurrere og jeg liker ikke å tape. Hvis du ikke skal tape når du konkurrerer, må du jo være bedre enn de andre, og da må du trene bedre enn dem. Også liker jeg å se progresjon i treningen, og har alltid likt å være aktiv. Det er vel egentlig bare det. 

Å prioritere idrett har vært enkelt, mye takket være familiens støtte. Sammen med pappa Karstein, mamma Une, og de eldre søsknene Jonar og Ine, er Per vokst opp i Sandnes. Hele familien er aktive, men det er stor forskjell på konkurranseviljen. 

– Far har alltid likt idrett, og fikk vel ikke drive så mye med det som liten. Da prøver han vel kanskje å få drømmene sine litt gjennom ungene. Så han hadde vel flaks med at jeg liker å konkurrere, sier Per. 

– Jeg har aldri vært noen god syklist, men jeg liker å konkurrere. I masters og i Veidekke cup. Men jeg er ikke så veldig god, skyter faren inn.

Akkurat når iver, vilje og disiplin satte inn er altså et eller annet sted tidlig i tenårene. Litt over ti år før den tid startet han trolig å sykle. Nøyaktig når Per satte seg på en sykkel for første gang er både han og faren usikre på, men at han trolig var yngre enn tre og et halvt år, det vet de. 

– Første gang jeg syklet landevei var jeg tolv. Da fikk jeg bruke søsteren min sin sykkel, siden hun akkurat hadde fått, forteller han.

– Var det kjipt, å ikke få egen racer?

– Jeg husker vi satt i bilen på vei hjem fra hytta, og far sa at hun skulle få racer. Da spurte jeg om jeg ikke kunne få også, men fikk til svar at jeg måtte vokse mer først. Men jeg synes jo også jeg burde få. Så brukte jeg hennes i to år.

– Var det kjipt å bruke hennes? 

– Den var god, så det var greit, men jeg var fornøyd da jeg fikk egen.

– Hvilken sykkel var det?

– Det var en Vipera, C7. Etter det fikk jeg en Vipera Team Issue, som egentlig er en Ridley Noah, men med Vipera-lakk, sier han. 

Skjønt, fikk og fikk. Ingen av de nevnte syklene var egentlig ment for Per, de bare endte opp der, fordi han var yngst i søskenflokken. 

– Per har bare syklet på brukte sykler, det er akkurat det samme med ski. Ridley Noah Fast, det er den første, nye sykkelen han har hatt, sier faren. 

Så knakk den. Så ble den reparert, og så ble den brukt av en verdensmester. 

Per Strand Hagenes kunne like så godt endt opp et helt annet sted, i en helt annen toppidrettsleir. Samtidig som sykkelkarrieren var i sin spede begynnelse, drev han også med langrenn. Per var faktisk så god, at han senest i starten av 2020 vant et norgescuprenn på ti kilometer skøyting. Langrenn er ikke den vanligste idretten å drive med om en bor i Sandnes, det er i hvert fall ikke der en bosetter seg om en er glad i å gå på ski.  

– Sirdal, sier Per. 

– Man kjører dit på fredag, så blir det en økt fredag kveld, to økter lørdag og en økt søndag. Så har vi også en rulleskiarena på Melsheia, som er veldig bra. 

– Men du skal helst også ha litt snø, før å bli god på ski?

– Jeg gikk såpass mye på ski da jeg var liten, at jeg kan det skitekniske helt ok. Så er det litt tilvenning i starten av vinteren.

– Var det noen gang en tanke å bli langrennsløper?

– Jeg synes det er kjekkere å sykle, og konkurrere på sykkel, heller enn å gå skirenn.

– Hvorfor det?

 – Jeg tror rett og slett bare fordi ubehaget jeg føler på sykkel, er mer behagelig enn ubehaget jeg føler når jeg går på ski. Jeg liker konkurranselengden på sykkel, og hvor mye taktikk det er i sporten. I langrenn er den lengste konkurransen to til to og en halvtime.

– Hvis 2020 og 2021 på sykkelen hadde gått dårlig, hadde du da heller satset på langrenn?

– Det vet jeg ikke. 

Heldigvis for norske sykkelfans er det sykkelen det skal satses på, for det siste halvannet året har vært eventyrlig. I 2020 ble han dobbelt Norgesmester, og vant også Tour te Fjells, samt norgescup-fellesstarten i Sandnes. Allerede da hadde profflagene begynt å få øynene opp for ham. Team DSM kontaktet ham direkte i desember 2020, og fikk litt watt-data sendt over.

Det gjorde at familien engasjerte det tyske agentselskapet TeamVision Sports, og kun en måned senere, i januar 2021, var Jumbo-Visma på tråden til tyskerne. 

– Jeg synes det var kult, at de var interessert. Jeg tror jo kanskje at grunnen til at de var det internasjonale laget som var interessert, er grunnet den norske sponsoren Visma, sier Per.

Jumbo-Visma ønsket ham inn i utviklingslaget sitt, hvor stortalentet Johannes Staune-Mittet allerede sykler. I mai var han på samling med dem, og det ble nok en samling i juli, samtidig som han signerte en toårskontrakt med laget.

– Jeg så litt på andre muligheter også. Jeg synes alle var veldig hyggelige, trenere og støtteapparat virket veldig bra, og så er det jo en nordmann der. 

– Hva med Uno-X? Det er nesten en offentlig forventning at unge talenter ender opp der?

– Jeg tror egentlig begge valgene er veldig bra. Jeg tror det også hadde vært en bra måte å gå utviklingsveien på, men Jumbo-Visma har jo et større navn. Jeg hadde kanskje angret i ettertid, når jeg først hadde det tilbudet.

– Om det ikke skulle bli en sykkelkarriere i Nederland, hva da?

– Da er planen faktisk å bli fysioterapeut, men jeg har ikke helt gode nok karakterer til det ennå. Men kanskje, hvis jeg sykler på Jumbo-Visma, kan jeg lære meg nederlandsk, og ta en studie i Nederland. Men jeg vet ikke om jeg klarer å lære meg det.

De to gangene vi har sett Per Strand Hagenes på tv i år, har han vunnet på samme måte. Han vinner faktisk nesten alltid på den samme måten. Han stikker fra en mindre gruppe, noen kilometer før mål. Da han vant junior-NM var løypa egentlig litt for flat, men oppskriften fungerte likevel. Det samme skjedde i One Belt One Road, og det samme skjedde i VM. Etter å ha kjørt seg opp til det avgjørende bruddet, leverte han et rykk konkurrentene var sjanseløse på å følge, i bakken Wijnpers, og syklet alene inn til VM-gull.

– Hva er det som gjør deg til en vinner?

– Jeg tror det er en viktig faktor at man har lyst til å vinne. Jeg tror du må begynne med det, og så klare å jobbe mot det. At du klarer å finne ut hvorfor du ikke vinner, og klare å forbedre det til du vinner.

– Betyr det at det er mange syklister som ikke har lyst til å vinne?

– I VM er det bare én som kan vinne. Jeg tipper alle de som sykler VM har lyst til å vinne, og alle er dritgode, men til slutt kommer det ned til hvem som har flaks på dagen og har trent best. Så er det selvfølgelig genetikk inne i bildet.

– Måten du vinner på, hvor kommer den fra?

– Det var et norgescupritt på Skatval i august i fjor der jeg hadde to planer, og så gjennomførte jeg begge litt sånn halvveis. Jeg snakket med treneren min, Espen Aareskjold om det som skjedde. Han sa jeg må gå all in for én plan. Så gjorde jeg det på NM noen uker senere, og da vant jeg. 

– Og det skjedde i VM også?

– Det var det samme nå i VM. Jeg visste at jeg hadde ett kort, og det var å rykke i den bakken. Da satset jeg på at jeg var i teten når jeg skulle inn i bakken siste gang. Jeg ga litt luker, og slapp meg langt bak i feltet opp den bakken mange ganger, for å spare energi. Jeg kjørte med ganske høy risiko. Jeg føler også at jeg ofte har mye energi mot slutten av ritt.

– Jeg føler ofte at jeg har mye energi mot slutten av ritt. Jeg kjører kynisk med stor risiko. Jeg tror kanskje forskjellen på meg og resten av feltet er treningsviljen. 

– Det er vel treningsvilje i resten av feltet også?

– Ja. Men jeg tror ikke alle som stiller opp i hvert ritt har trent like bra. Det er kanskje ikke så store forskjeller, men to prosent forskjell i treningskvaliteten over tre år, det blir ganske stor forskjell til slutt.

– Når karrieren en gang er over. Hva da?

– Drømmen er først å bli proff. Drømmemålet er jo å klare å vinne et ritt som Paris-Roubaix, eller VM. De henger høyest for meg.