Vi har syklet Arenbergskogen og er akkurat ferdig med Mons-en-Pévèle, to av tre 5-stjerners brosteinspartier i Paris-Roubaix.
Nå venter den siste, og det mange mener er det verste: Carrefour de l'Arbre.
– Det er Carrefour som er den jævligste. Det er bare det at Arenberg er mer kjent av en eller annen grunn, sa Gabriel Rasch en gang.
Arenberg er en slags mytisk skog. Carrefour de l'Arbre er bare jævelskap på et jorde. Vi sykler gjennom et boligfelt. Inn en blindvei.
På en sti til høyre for en garasje begynner pavéen.
Ikke i mine villeste fantasier kunne jeg sett for meg at det skulle gått sykkelritt her. Ikke i mitt mørkeste mareritt eller i min våteste sykkeldrøm kunne jeg sett for meg hva jeg snart skal begi meg ut på.
Veien knekker til venstre og så til høyre. Jeg og Gjermund blir enige om å kjøre om kapp til en av oss vinner eller en av oss dør i forsøket.
Jeg slipper alle hemninger og bestemmer meg for ikke å tape igjen. Jeg kjenner det begynner å brenne i håndflaten. Gjermund og jeg har byttet på å ligge først, og da jeg bestemte meg for å tette den siste luken opp var det største problemet at den glovarme følelsen hendene. Skikkelig ubehagelig. Bildet av Hushovds kjøttsår i håndflatene fra sist utgave av «Helvete i nord» svirrer på netthinnen.
Jeg kommer opp til Gjermund. Det er våpenhvile et par sekunder.
– Jeg er bekymret for om styret holder! Da jeg gikk til siste gang tenkte jeg at nå får det bare briste eller bære. Om sykkel, kragebein eller styre ryker får jeg bare kjøpe nytt på egenhånd. Det bråkte så sykt mye! sier jeg entusiastisk.
Gjermund smiler og lener seg fremover. Jeg tråkker til igjen, jeg skal kjøre fra nå. Vi nærmer oss svingen der Hushovd veltet fra seier i 2009. Gjermund passerer på siden.
Veien knekker 90 grader til venstre. Vi har sidevind. Det blir motvind nå, jeg må bare komme meg gjennom denne svingen tenker jeg. I selve svingen er det et kjempesøkk, eller dosering for de ekstremt teknisk begavede. I svingen er all brosteinen knust. Det skal ikke være mulig å sykle her uten å punktere.
Jeg får opp farten ut av svingen. Legger meg foran i motvinden. Men bare i et par sekunder før Gjermund kommer opp på siden av meg igjen.
– I Arenberg var brosteinen hvert fall plassert riktig. Det var litt ulik avstand og noen pekte oppover og sånn, men her er det bare noen som om noen har spilt yatsy med alt for mange terninger, sier jeg.
Gjermund siver fra i motvinden. Er det mulig? Jeg legger meg på hjul og konsentrer meg. Brosteinen er jevnere plassert nå, men avstanden mellom steinene er stor. Jeg gir maks men klarer ikke. Jeg mister ufrivillig fart mens Gjermund skyter av gårde. Går det saktere nå vil jeg sette fast hjulet mellom stenene og gå på trynet.
Den jevne brosteinen blir igjen mer ujevn. Det blir mer humper og dumper, og ryggen i midten blir spissere mens hjulsporene blir dypere. Det blir mer åpent og det blåser enda mer når vinden kommer fra siden. Det blir min redning.
Aldri i verden om jeg gir meg. Jeg tråkker alt jeg kan. Schmæck, bæng, det smeller og dingler i alle tenkelige deler på sykkelen. Som et romskip i hyperfart gjennom melkeveien flakser jeg gjennom brosteiner plassert der av fanden sjøl. Støvet hvirvler fra Gjermund og jeg lukker øynene og ber en stille bønn i det jeg er på vei rundt ham og ikke på sykehus.
Det brenner i hendene. Ikke i bena. Det brenner mer og mer. Helvetet i nord. Lucifer må ha lighter i styret mitt. Det kjennes ut som om hele meg er punktert der jeg flyter rundt på brosteinen. Livet passerer i revy. Kræsjer jeg nå? Kanskje ikke? Overdriver jeg? Ikke snakk om. Lucifer har skrudd opp temperaturen min i styret.
Det bråker mindre og mindre i det Gjermund sakker akterut.
To nabogutter lurer på hva som har tatt bolig i meg. Det er en miks av galskap, lidenskap, ungdommelig iver og nysgjerrighet. Jeg blir først ferdig med Carrefour de l'Arbre. Gjermund blir en god nummer to.
– Hva skjedde? undrer han. Det er første gang i løpet av dagen han ikke kjører fra meg sånn helt uten videre.
– Jeg bestemte meg bare for at du ikke skulle kjøre fra meg. Jeg ga beng i om rammen knakk og felgene røk, og det hørtes ikke bra ut for sykkelen. Men det er kanskje det som må til for å vinne Paris-Roubaix?
– Det er jo helvetet i nord, repliserer Gjermund.
– Sånn apropos. Brant det i hendene dine?
På YouTube kan du se Hushovds velt fra 2009 (ekstern lenke).
