LA PRIMAVERA

Da Alexander Kristoff var først over målstreken i fjorårets Milano-Sanremo hadde han syklet i nesten seks timer og tretti minutter.

Men før den tid hadde unge og mindre meritterte ryttere sittet i et langt tv-brudd. Et nesten syv timer langt ritt gir gode muligheter for store brudd uten livets rett. Ikke noe brudd er så langt som i Milano-Sanremo.

Ikke noe ritt er så langt som Milano-Sanremo. 

Les også: Slik så det ut da Kristoff vant årets første seier

I år skal rytterne gjennom 293 kilometer.

HISTORISK START

Daværende redaktør i La Gazzetta, Eugenio Costamagna, ble i 1906 kontaktet av lokale politikere i badebyen Sanremo, i et forsøk på å få flere turister til byen. En lokal casinoeier fikk etter rittet gehør for at det ikke var for langt å reise fra Milano til Sanremo for å spille om penger, syklistene klarte det jo på rett over syv timer!

Rittet ble arrangert første gang i 1907, da med 33 mann på strek. Franskmannen Lucien Petit Breton, for øvrig betalt for å stille til start, vant. Milan-Sanremo er sammen med Liége-Bastogne-Liége, Flandern rundt, Paris Roubaix og Lombardia rundt en av sykkelsportens fem monumenter. Alle disse rittene har sine unike særegenheter.

FLATT: Bakken er ikke bratt, så det går svinfort i svingene opp Poggio.

I Liége møtes sykkelsportens to ytterpunkter, spinkle klatrere og grovlemmede klassikerryttere til dyst. Flandern rundt er brosteinsrittet der hele Belgia går av skaftet,  Paris-Roubaix har så mye brostein at det sjelden kommer flere enn halvparten til mål, og Lombardia rundt er klassikeren som inneholder stigninger lange som på en etappe fra Giroen.

Milano- Sanremo, er den lengste av monumentene, og dette er rittet alle spurterne vil vinne. Dette er den eneste klassikern virkelig egnet for sprintere. Dog, nesten 300 km på setet kan gjøre den mest opplagte favoritt til et blekt skue.

«La Primavera» betyr våren, og er rittets mest kjente kallenavn. Starten går fra motebyen Milano, sydover til middelhavet, før det går vestover langs kysten. På sin vei mot sjøen er rittet innom blant annet Pavia, som var hovedstad da Lombardia var kongedømme.

KREVENDE: Ned fra Cipressa vil svake utforkjørere oppleve mange blinde svinger.

Ikke lenge etterpå, omlag halvveis i rittet, vil rytterne møte en historisk viktig bakke, Passo del Turchino. Denne stigningen har vært med i rittet hvert eneste år, med unntak av 2001 og 2002. Tidligere var dette en stigning som skilte snørr og barter. I de 40 første rittene, satt vinneren nesten alltid i tetgruppen over Turchino.

Rittets fjerde utgave i 1910 fikk en spektakulær passering av toppen, en snøstorm gjorde at bare fire av 63 startende kom til mål. Vi glemmer selvsagt ikke 2013-utgaven som en av historiens mest hårete. Dog, denne gangen tok rytterne en pause, satte seg i bussen for å tine og fortsatte senere ut i løypa. I 1910 måtte syklene bæres ned fra Turchino. At begge utgavene var umenneskelig harde råder det liten tvil om.

Etter hvert som sykling fikk større bredde i toppen, var ikke bakken lenger krevende nok for å være avgjørende. Bakken inneholder så vidt over 500 høydemeter, med en snittstigning på cirka fem prosent. Den bikker tidvis over ti, men ettersom det fortsatt er femten mil til mål, er det få som tør å stikke allerede her.

POGGIO OG CIPRESSA

Rittet går videre med middelhavet på venstre hånd, og legger blant annet turen innom Savona, en by kjent for Cristopher Columbus tidvise borgerskap. Etter 275 kilometer, kommer Cipressa. Denne bakken ble lagt til i 1982, i et forsøk på å strekke feltet ytterligere.

Fem kilometer og 200 høydemeter skremmer vannet av få, men med 275 kilometer i bena kan mye bli snudd på hodet. Etter Cipressa venter en flat mil, før Poggio.

KONGEN: Eddy Merckx er mestvinnende med sine syv seire. Foto: Cor Vos.

Dette er den eldste, og mest kjente bakken i det moderne rittet. Den ble forsert første gang i 1962. 137 høydemeter med 3,7 prosent i snitt er heller ikke spesielt tøft, men her blir farten høy. Det er et fascinerende skue å se tempospesialister kjøre klatrere av hjul opp denne bakken, her er makswatt og klatreegenskaper sidestilt.

Stigningen består av flere skarpe hårnålssvinger der rytterne må bremse, for så å eksplodere ut av svingen. Med snitthastigheter på opp mot 40 km/t, blir stigningen tøff med dårlige ben.

Utforkjøringen ned fra Poggio er teknisk, etterfulgt av tre flate kilometer til mål. Først over målstreken finner vi ofte en sprinter, eller en mer robust klassikertype.

Eddy mercx står med sine syv seiere som den mestvinnende, mens det i moderne tid er Erik Zabel med sine fire seiere som har kunnet juble mest. Vi må helt tilbake til 1995 for å finne en vinner med klatretypiske egenskaper, da altmuligmannen Laurent Jalabert vant for ONCE.

MODERNE MERCKX: Kanskje ikke helt, men Oscar Freire er med sine tre seire en av de mestvinnende i moderne tid.

Australia, med henholdsvis Simon Gerrans og Matthew Goss vant i 2011 og 2012, Gerald Ciolek vant isversjonen i 2013, mens om du ennå ikke har fått med deg at vår egen Alexander Kristoff vant i 2014 fortjener du punktering hver dag resten av sesongen.

Ingen italiener har vunnet siden noget tvilsomme Filippo Pozzato lurte alle i spurten i 2006.

Når rytterne 22. mars dundrer over mål, er det garantert flere mann som vil kjempe tappert helt til streken. La Primavera er spurternes klassiker.

PS:Milano-Sanremo ble helt frem til 2012 arrangert på lørdager, mens det nå avvikles på søndager. Katolikkene har frem til nylig holdt hviledagen hellig, mens øvrige klassikere i Europa har gått på søndager. Arrangøren viste til en enklere avvikling og større potensiale for tv-seere. Mindre biltrafikk gir mer strømlinjeformet logis- tikk, og flere mennesker med fri kan følge rittet live på fjernsynet.

Hold av søndag 22. mars, om du er hypp på å se Kristoff vinne igjen.

MOTORSYKKEL: Fabian Cancellara har selvsagt også vunnet La Primavera, i 2008. Foto: Cor Vos.