Hva er Milano-Sanremo?

Rittet beskrives gjerne som paddeflatt, med unntak av to bakker helt på slutten av rittet der alt skal avgjøres. Men tror du Milano-Sanremo er så enkelt? På ingen måte.

Tilbake til rittet: Milano-Sanremo kan være en strabasiøs reise, men det kan også være svært bedagelig, enkelte ganger kjedelig, men har stort sett et forrykende crescendo etter nærmere syv timer på sykkelen.

Milano-Sanremo er altså det lengste profesjonelle sykkelrittet som finnes. For utenforstående oppleves det som at syklistene er på søndagstur helt til de er kommet ned til kysten like før mål, og rittet virkelig starter.

Mange mener at det ikke skjer noe før det er igjen fire mil, for først da møter feltet den første av tre bakker. 

På de siste milene møter rytterne bakkene Capo Berta, Cipressa og Poggio. Langt på vei de fleste TV-titterne venter til disse tre bakkene med å skru på fjernsynet - forståelig nok.

For det er nå det smeller. Det er nå alt skjer. Noen ganger avgjøres rittet i klatringene, noen ganger i utforkjøringen som er fullstendig ville, og noen ganger er det spurt.

De siste milene er det bare å trekke pusten, for nå skjer alt på en gang! Skjønt, de som virkelig mener de forstår sykling, kan forklare vinneren med noe som skjedde for fem timer siden.

Angivelig.

Det absolutt lengste rittet på kalenderen

Den offisielle distansen til Milano-Sanremo er stort sett like under 300 kilometer, men med rittets nøytrale sone, som gjerne er syv, åtte kilometer, bikker altså sykkelcomputerne det magiske tallet.

Om det er dette som er årsaken til at det kun arrangeres for menn vites ikke, men enn så lenge er ikke rittet å finne på kvinnenes kalender.

Det har lenge vært snakk om en kortere utgave for kvinnene - men enn så lenge tviholder italienerne på tanken om at sykkelsporten utøves av samme kjønn som paven.

Milano-Sanremo er det vi internt i sykkelsporten omtaler som en klassiker, en klassiker som til og med har en egen kategori.

Den er nemlig et monument, som ett av fem ritt i sykkelsporten som faller inn under den kategorien.

Rittene som omtales som et monument, er de eldste, de lengste og regnes som de hardeste rittene i sykkelsporten. Ergo også de mest prestisjefylte rittene man kan vinne.

Vinner du ett monument har du sikret deg berømmelse for resten av livet, vinner du alle fem, da er du mer eller mindre udødelig. Mange har forsøkt, men kun tre ryttere gjennom historien har klart det, alle belgiere. Det er Eddy Merckx, Roger De Vlaeminck og Rik Van Looy.

Vi har hatt én norsk vinner av rittet som kalles «La Primavera», eminente Alexander Kristoff - han vant rittet i 2014. Kristoff er som bygget for lange ritt som ender i en spurt med utmattede bein.

2014-utgaven var en brutal affære, med dårlig vær og en spurt med sirupsbein på oppløpet på Lungomare Italo Calvino. Etter jobben som skrev Luca Paolini dypt inn i norske hjerterøtter, leverte Kristoff en kraftspurt på et helt annet nivå enn resten av feltet, og ble historisk.

Seieren ble for øvrig feiret på den styrtrike Katusha-eieren Igor Makarovs luksusyatch i havnebassenget i Sanremo, hvor det ble både vodkashots og champagne.

De villeste utgavene av Milano-Sanremo

Hvordan lokke rikingene i Milano til kasinoet i Sanremo? Et sykkelritt, sier du? 300 kilometer langt? Det høres ut som en sabla god plan!

Slik starter historien til Milano-Sanremo, faktisk så langt tilbake som i 1906. Eieren av kasinoet i Sanremo ville vise rike milanesere at det var kort vei til kysten der de kunne gamble.

Det var faktisk så kort at de kunne sykle dit, så da var det vel ingen unnskyldning lenger så lenge du hadde bil? Dessuten gikk det jo tog til byen, så selv de som ikke hadde bil kunne komme!

Rittet ble til, en reise som tar rytterne fra innlandet og hovedstaden Milano og ut til den italienske rivieraen. I 1906 ble en amatørutgave av rittet holdt, men over to dager, til liten suksess.

Arrangør av Lombardia rundt (også et monument), journalisten Tullo Morgagni, foreslo etterhvert at rittet skulle avholdes som et profesjonelt ritt over én dag.

Året etterpå ble derfor den første, offisielle utgaven syklet, med 33 deltagere på starten kl. 05.00 i Milano. Det ble en brutal affære som skulle sette standarden allerede i den første utgaven. Under harde værforhold var det Lucien Petit-Breton som vant.

Rittets 286 kilometer ble tilbakelagt med en snittfart på 26 kilometer i timen, og tross elleve timer lang konkurransetid vant bare Petit-Breton med 35 sekunder til Gustave Garrigou og Giovanne Gerbi. For øvrig fullførte bare 14 ryttere. Petit-Breton skulle senere det året vinne Tour de France, en prestasjon han gjentok også året etter.

Og legendestatusen til rittet skulle deretter bare vokse og vokse. Allerede i 1910 skulle det egentlig sementeres. Eugène Christophe skulle etter hvert stikke av med seieren, men veien dit var ren, uforglemmelig lidelse.

Det snødde og var iskaldt. Iblant måtte franskmannen ta beina fatt for å i det hele tatt holde blodsirkulasjonen i gang. På Turchino-passet, klatringen som etter hvert sender rytterne ned utforkjøringen som gjør at de når den liguriske kysten, lå det 20 centimeter med snø.

Fortumlet og nedkjølt ble Christophe dratt inn på et herberge av en bonde, hvor han fikk varm drikke og nye klær.

Etter å ha satt av gårde igjen etter en time, begynner han å ta igjen de som har passert han og er etter hvert alene i front. Til slutt vinner han med én time til annenmann. Kun syv mann fullfører utgaven og tre ryttere blir senere diskvalifisert.

Og med sin plassering på kalenderen, altså på våren og derav kallenavnet «La Primavera», er været ofte en avgjørende faktor. Det kan være snø, det kan være regn eller det kan være strålende sol.

2013-utgaven skrev seg også inn i historiebøkene. Det er kaldt og vått på starten i Milano, hvor man starter på Piazza del Doumo, i skyggen av den mektige katedralen i Milano. Men etter hvert som man sykler sørvestover og begynner å klatre opp fra de flate slettene utenfor Milano, blir regn etter hvert om til sludd og deretter snø.

Nedbøren legger seg som et skall på rytterne, som kjøles mer og mer ned. Til slutt blir situasjonen så prekær at rittet må nøytraliseres, lagenes busser som skal til målgangen i Sanremo stoppes, slik at rytterne kan søke ly.

30 kilometer før Turchino-passet må enkelte ryttere hjelpes av syklene, andre klarer selv å stå av dem, kaster dem fra seg og løper inn i bussen.

«Det var helt jævlig» fortalte daværende Team Sky-rytter Gabriel Rasch til procycling.no etter rittet. Sportsdirektør Kurt Asle Arvesen sa det var det verste han hadde sett.

Derfra fraktes rytterne 50 kilometer videre i løypen, får byttet klær og varmet seg opp så godt som de kan. Men flere ryttere står av, både før restarten og på veien til Sanremo. Men regnværet fortsetter og til slutt er det Gerald Ciolek som sikrer karrierens største triumf.

Hvem er kjent for å vinne og tape Milano-Sanremo

Den mestvinnende rytteren i rittets historie er Eddy Merckx, som vant utrolig syv ganger. Rittet går imidlertid under kallenavnet «spurternes klassiker», ettersom det gjerne er feltets raskeste menn som har vunnet i moderne tid.

Erik Zabel vant rittet fire ganger, Oscar Freire tre, Alessandro Petacchi og Mario Cipollini har vunnet, det samme har Mark Cavendish og Arnaud Démare.

Men kallenavnet er gjerne litt misvisende, for i praksis kan hvilken som helst type rytter vinne. I de fire siste utgavene er det faktisk ingen spurtere som har vunnet.

Dog aner jeg ikke helt i hvilken kategori vi skal plassere Tadej Pogacar for tiden, ettersom han vinner både massespurter, klassikere og klatrer latterlig bra i fjellene i Tour de France.

Rittet vinnes også gjerne nedover.

I 2018 var det Vincenzo Nibali som stjal showet, etter et dristig angrep på Poggio og en fryktløs utforkjøring ned fra stigningen.

I 2022 vant Matej Mohoric. Sloveneren sa at alt handlet om setepinnen den dagen. Med en senkepinne slik de har i terrengsykling, senket han setet ti centimeter før han styrtet ned Cipressa.

Med lavere tyngdepunkt forsvant han ned utforkjøringen - og vant.

Det er også den store spenningen ved Milano-Sanremo. For når man når den liguriske kysten etter rundt 150 kilometer på sykkelen, og har forsert den slake klatringen opp Turchino-passet, følger man kystlinjen bortover til Sanremo, som ikke ligger langt fra den franske grensen.

På veien der møter man de tre capiene, Capo Mele, Capo Cervo og Capo Berta, før man tar fatt på de siste omtrent 50 kilometerne. Her begynner skruen å strammes litt, og for de enkelte ryttere begynner musklene her å stramme seg sakte, men sikkert.

Etter 265 kilometer på sykkelen møter rytterne Cipressa. Den 5,6 kilometer lange klatringen byr på en snittprosent på 4,1. En ganske beskjeden stigning i det store bildet, men etter en så lang dag på sykkelen kjennes den.

Her starter også de første, seriøse angrepene. Det er imidlertid uhyre sjeldent at angrepene herfra går inn, men det skjedde blant annet i 1991. Da gikk Gianni Bugno allerede før Cipressa og med en fordelaktig vind holdt italieneren unna.

I ’99 forsøkte folkehelten Marco Pantani å gå til på Cipressa, men «Il Pirata» lyktes ikke.

Med toppen av Poggio bare syv kilometer fra målstreken i Sanremo har det naturligvis vært langt flere forsøk som har lykkes her. Alle de fire siste utgavene er blitt vunnet etter angrep på den ikoniske stigningen (3,4 kilometer à fire prosent).

Vincenzo Nibali hadde forsøkt seg en rekke ganger både på Cipressa og Poggio i tidligere utgaver, men endelig lykkes han med å gå løs tidlig på Poggio i 2018.

Den tekniske utforkjøringen er også avgjørende for å holde unna, eller ta igjen konkurrentene. Som i 1992, da Sean Kelly tok sin niende monumentseier. Moreno Argentin leder over Poggio, men i nedkjørselen kjører Kelly med livet som innsats.

Under kilometersmerket tar iren igjen italieneren, og på oppløpet er Kelly den kvikkeste.

Hvem vinner årets utgave?

Fåglarna vet. Men har du peiling på sykling setter du av hele lørdagen - vil du bare vite hvem som vinner og få et lite kick holder det med siste 30 minutter.