Rittet som fikk tidenes største rytter til å lide mer enn noen gang før

For å teste egne evner på arrangørsiden, og interessen for et stort belgisk ritt, ble det først lansert en prøveutgave på underkant av 1/3 av drømmedistansen. Arrangøren så på togtidene og fant ut at om rytterne syklet til Bastogne nær grensen til Luxemburg, rakk arrangørene selv å ta tog ned for å stemple inn de som passerte halvveis, for så å ta tog tilbake og kåre vinneren.

29. mai 1892 ble dagen, og arrangørene må allerede denne morgenen ha begynt å betvile egen idé. I et ritt der kun amatører fikk delta – noe som i virkeligheten ikke utelukket veldig mange – stilte 33 ryttere til start, mens tilskuermengden lå på mindre enn ti ganger antall deltagere. Det var med andre ord glissent rundt rytterne der de tråkket i vei like før klokken 06.00.

Ingenting tydet på at publikum bevitnet første utgave av det første monumentet som er arrangert, for det skulle gå et halvt århundre før rittet ble lagt virkelig merke til. Det betyr ikke at dramatikk og heltemot har manglet på utgavene før den tid.

Imidlertid var det ikke flust av gode ryttere i 1892. Halvveis kjempet kun to om seieren: Léon Houa og Léon Lhoest. Houa kan ikke ha blitt sett på som favoritt, først fire måneder tidligere hadde han begynt å sykle. Men verden var enda ung. Så ung at da Lhoest punkterte, ba Houa en av sine fartsholdere – fartsholdere i form av andre syklister ble brukt – om å gi fra seg sykkelen til konkurrenten.

Snart punkterte Lhoest på nytt, og denne gangen fortsatte Houa alene. Seieren ble hans, men ikke uten utfordring: Ti kilometer før mål krasjet han, brakk en pedal og syklet videre med 50 prosent pedalkraft. Houa ble heiet inn til historiens første og tregeste L-B-L, med 23 km/t i snitt.

Les også

Dette er sykkelsportens fem monumenter

I sykkelsporten har vi semi-klassikere og klassikere, og øverst i hierarkiet har vi monumenter. Men hva gjør et ritt til et monument, hvilke ritt er monumenter og hvorfor?

Det ble aldri noe ritt til Paris, men igjen til Bastogne året etter. Ikke alle årene som fulgte frem mot første verdenskrig hadde en utgave av L-B-L, men der det vekslet mellom proffutgave, amatørutgave og ikke arrangert, døde rittets rykte aldri ut. Samtidig tok det heller ikke av, og få av Belgias sykkelstjerner fra før andre verdenskrig er å finne på vinnerlisten.

Det virker som at verdens beste syklister trengte en årsak til å oppdage det svært krevende rittet over de rullende Ardenner-åsene, der man i dag fremdeles kan finne tegn til det voldsomme panserslaget mellom amerikanske- og tyske styrker under andre verdenskrig.

En ekstra grunn til å starte fikk rytterne i 1951, da rittet ble inkludert i Desgrange-Colombo-Challenge, oppkalt etter Tour de France-stifter Henri Desgrange og Giro d’Italia-sjef Emilio Colombo. Dette var en serie av endagsritt, pluss Giro d’Italia og Tour de France. Den som sanket flest poeng i disse rittene gjennom sesongen, ble årets rytter.

Med en ordning der kun noen få ritt var inkludert og premien for sammenlagtseier var stor, sikret man at de beste rytterne ofte konkurrerte mot hverandre, i motsetning til i vår egen tid. Det ga straks avkastning med Ferdy Kübler på toppen av pallen i 1951-utgaven av L-B-L.

Med de beste rytterne på startstreken oppdaget også de sjarmen og utfordringen med rittet, som er lik et haigap: profilen er som haitenner, bratt opp og ned – lite hvile – og har antagelig samme virkning på syklisten som det et haiangrep ville ha hatt. Akkurat som i naborittet Ronde van Vlaanderen er det nettopp bakkene som lokker publikum, amatører og verdens beste syklister til Liège, en industriby som ikke er vakrere i nedgangstider enn det den var på høyden av sin makt.

Som med alle fem sykkelmonumentene finnes utallige historier å trekke frem. For eksempel 1919-utgaven da kun seks ryttere fullførte i uværet – og det blant en generasjon syklister herdet av verdenskrig. Eller 1980-utgaven der Bernhard Hinault ofret lillefingeren og mer til kulden for å vinne. En historie fanger likevel essensen av L-B-L bedre enn noe annen, og viser at det er bakke, på bakke, på bakke inntil selv de største av ryttere ber om nåde.

I 1970 hevdet Roger De Vlaeminck at han aldri kom til å slippe Eddy Merckx sitt hjul i L-B-L, og det – for å gjøre fallhøyden ekstra – på flamsk radio. Broren hans, Eric De Vlaeminck ristet på hodet og kalt ham sinnsyk.

Roger De Vlaeminck var irritert fordi han mente Merckx hadde rykket akkurat idet han selv punkterte under Paris-Roubaix. Dette var hevnens dag. Og De Vlaeminck fulgte Merckx helt frem til oppløpet. En hel gruppe ryttere kom samlet, men idet De Vlaeminck gikk til, ble Merckx hindret av Eric De Vlaeminck. Et uhell? I hvert fall vant Roger De Vlaeminck. Han hadde holdt ord.

Dermed ble det Merckx sin tur til å søke hevn. I den kalde 1971-utgaven – så kaldt at Merckx startet kledd i to Molteni-trøyer og tykke ullhansker – fikk han lagkameratene til å kjøre full gass fra start. Denne gangen skulle ikke tilfeldigheter eller juks på oppløpet frata ham seieren.

Suksessoppskriften i 1969 hadde vært å rykke opp Côte de Stockeu, og igjen fikk Merckx en lagkamerat til å ofre seg fullstendig her, før han selv gikk opp i tet og økte farten. Da han så seg over skulderen, var det ingen der. Han var løs med 90 kilometer til mål. Skulle han vente på de andre? Isteden bestemte han seg for å slå dem ut med det samme, fortsette kjøret.

Over de neste 20 kilometerne kjørte han inn teten som hadde vært seks minutter foran, der han hadde en lagkamerat. Oppe hos teten burde han ha benyttet seg av lagkameratens hjelp, men det gjorde han ikke, Merckx fortsatte bare i full fart. «Det resulterte nesten i katastrofe», sa han siden. Over Côte des Forges og opp Mont Theux stivnet han mens lungene sved.

Han hadde nettopp kommet seg etter sykdom, og var ikke så sprek som han hadde håpet. Mens han fremdeles ledet med flere minutter vurderte han å bryte. Bakfra kom Georges Pintens i en rasende fart, men Merckx visste at om han hang på Pintens til mål, ville han vinne spurten. Kunne han bare komme seg over siste bakke før utfordreren! Det klarte han med et knapt minutt. Han spiste og sparte krefter inntil Pintes kom opp. Pintes forsøkte straks å rykke, men kom ikke unna.

«Pintes visste at han ikke kom til å vinne», fortalte Merckx selvsikkert etterpå.

Men han innrømmet at han aldri hadde lidd så mye i et sykkelritt, og at det gjorde seieren til en av hans mest strålende. I dusjen måtte han sitte på en stol, han maktet ikke å stå.

Så krevende og så episk er L-B-L.

I alt vant Merkcx rittet fem ganger.

Med Van Looy, Merckx, De Vlaeminck, Hinault, Kelly, Bettini og Gilbert blant rytterne på vinnerlisten, er det ingen på søndag som kommer til å strekke våpen før de må.

Geir Stian Ulstein er forfatter av boken «Monumentene». Les den om du vil høre mer om Liège–Bastogne–Liège og de andre monumentene. Boka kjøper du her!