Derfor vil Kristoffer Halvorsen lykkes i Uno-X

Da koronapandemien slo inn over i mars i fjor, endte det opp med å bli en spesielt krevende periode for kristiansanderen. 24-åringen møtte simpelthen veggen i et slags treningsisolat, og strevet voldsomt med motivasjonen.

Det førte til en lang periode uten trening, som igjen gjorde han ute av stand til å konkurrere på høsten. Halvorsen hadde på ingen som helst måtte mistrivdes i EF Pro Cycling-laget, og støtten han hadde fått under den vanskelige perioden var god.

24 år gammel syklet han like fullt alene rundt i mistrivsel, med en høyst usikker verdenssituasjon. Hva nå?

Men u23-verdensmesteren fra Doha i 2016 hadde fått en magefølelse på at Uno-X kunne være et riktigere steg videre i karrieren.

Han var altså klar for å ta en pause fra det øverste nivået i sykkelsporten, og hjulene ble satt i bevegelse for en overgang til Norges første profflag.

Det valget er vi sikker på er riktig.

Hva skjedde med Kristoffer Halvorsen?

Skrur vi tiden tilbake til Doha, da han ble u23-verdensmester etter å ha spurtslått Pascal Ackermann, lå hele verden for hans føtter.

«Doffen» var den neste store spurteren, og forventningene ble ikke noe mindre etter seier i Handzame Classic og etappeseier i Tour de l’Avenir det påfølgende året.

Han gjorde alt riktig. Han tok et år til i Team Joker selv om tilbudene var mange etter VM-triumfen, han hadde ikke dårlig tid. Han tok overhodet ikke av.

Prestasjonene sikret ham en plass i Team Sky i 2018, før veien etter hvert gikk videre til EF Pro Cycling i 2020.

Like fullt var det mange kritiske røster som på dette tidspunktet lurte på hva som skjedde med den neste, store spurteren. For sammenligner vi med toeren fra VM i 2016, Pascal Ackermann, har de to hatt vidt forskjellige karrierer så langt.

For mens Halvorsen bare har vunnet to ganger siden han trådte inn i proffrekkene i 2018, har tyskeren tatt hele 30 seire. Deriblant to etappeseire i både Giro d’Italia og Vuelta a España.

For å starte med det basale først: Ackermann er født i ’94, mens Halvorsen er 96-er. Så selv om Halvorsen var en bedre rytter enn Ackermann akkurat på 13. oktober 2016 i Doha, er det naturlig at Ackermann var mer robust bygget for overgangen til proffrekkene.

Ackermann gikk umiddelbart til Bora-hansgrohe etter 2016, og har hatt et år lenger i proffrekkene enn Halvorsen. Og i løpet av det første året tok tyskeren ingen seire, men fikk massevis av erfaring og bygget videre på grunnlaget sitt.

Samtidig skiller også mentalitetene i de to lagene rytterne valgte seg ganske mye. Halvorsen gikk til det rigide Team Sky, hvor det meste er fokusert rundt Grand Tours.

Laget har aldri lykkes ordentlig i brosteinsklassikerne, og spurterne som har vært der har ikke hatt videre suksess. Mark Cavendish dro etter ett år, og Elia Viviani ble ikke en stjernespurter før han forlot laget.

Ackermann på sin side har vært omringet av et lag som i stor grad er bygget rundt spurter og endagsritt, med en annen tilnærming til å kjøre sykkelritt.

Doffen fikk også en krevende start på sin proffkarriere da han veltet i Australia og brakk hånden, men viste likevel lovende takter allerede i sin første sesong. En annenplass i Handzame Classic og et par gode etapper i Tour of Norway og Tour des Fjords, viste absolutt at han var på riktig vei.

Et frittenkende og avslappet EF Pro Cycling virket utrolig rett foran 2020-sesongen, noe prestasjonen fra fjorårets Kuurne-Brussels-Kuurne også viste. Dessverre fikk vi aldri se hvilke frukter det kunne båret.

Derfor lykkes han

I vinter var Halvorsen klokkeklar på at han skal være tilbake i toppform da sesongen 2021 starter. Det vil søndagens ritt gjerne vise, men forutsetningene er utvilsomt der.

Uno-X har de siste årene tatt kvantesteg i løpet av kort tid. Operasjonen bak har alltid vært helprofesjonell, noe som har vært fundamentalt for å kunne ta disse stegene på så kort tid.

Det Uno-X «Doffen» kommer hjem til er ikke et kontinentallag som så vidt har greid å kjøpe seg status som ProTeam, det er et lag som i essensen er som et WorldTeam-lag. Det som skiller dem er statusen som på papiret, samt at det er et lag bestående av den neste generasjonen norske og danske ryttere.

Om du er på samling med samtlige profflag i løpet av en vinter, vil Uno-X’ organisatoriske styrke og profesjonelle støtteapparat være helt i toppsjiktet av samtlige lag i verden.

Når «Doffen» kommer hjem er det ikke bare Uno-X som kan profittere på hans spissferdigheter og status, men også omvendt.

Ledelsen og støtteapparatet bugner over av positivitet og har en støttende tilnærming som uten tvil har vært kritisk i lagets resultater. De stiller tøffe krav og vet hva som kreves, men de er først og fremst opptatt av å bygge opp rytterne, ikke kjefte dem ned i grøfta i naiv tro om at det er suksessformelen. Det gjør Uno-X til en gruppe individer der kollektivet ofte leverer over evne.

I Uno-X gjenforenes også Halvorsen med Stig Kristiansen. Kristiansen var instrumental i en rekke suksessfulle år som landslagssjef i Norges Cykleforbund, hvor han blant annet var med på å lede Halvorsen til gullet i Doha.

Kristiansen kjenner gutten godt fra tiden på u23-landslaget, og vet hvilke knapper han skal trykke på for å få Halvorsen til å prestere.

Om du eventuelt skulle leve i den misfarelsen om at Kristoffer Halvorsen bruker Uno-X som hvilepute, tro om igjen. Han er der for å komme ut igjen.

Som sykkelsjef i Uno-X, Jens Haugland, svarte på akkurat den mistanken: «Vi har det som skal til for å vinne store løp. Vi har ryttere som kommer til å dedikere seg fullstendig for å sette «Doffen» i situasjoner for å prestere. Og det vet han.»

Dog kan det være at Uno-X også tar steget "ut", og blir WorldTour-lag innen kort tid. For rittprogrammet deres tilspisser seg stadig. Som med den historiske invitasjonen til E3 Saxo Bank Classic, og i Kuurne er også nesten alle WorldTour-lagene på start.

Utover våren blir det flere belgiske klassikere, og dermed får Halvorsen jevnlig brynt seg på ryttere på øverste hylle. Samtidig vil det også være ritt hvor konkurransen ikke er like skarp. Det vil gi ham gode muligheter til å både vinne og sikre gode resultater, som vil bygge selvtillit.

I fjor ble det en ellevteplass i Kuurne-Brussels-Kuurne. Det handlet om marginer og «Doffen» var ikke fornøyd. Han legger lista høyt og der bør den også ligge. Det er noe av det som kreves for å komme tilbake.

Der tror vi han lykkes.