Denne manøveren ble skjebnesvanger for Kristoffer Halvorsen

Halvorsen har en god historie i det belgiske éndagsrittet. Han vant i 2017 og ble nummer to i både 2018 og 2019. Fredag håpet han på en podieplass, men strevet på de siste kilometerne og ble til slutt nummer elleve.

– Jeg er litt skuffet. Jeg er jo en spurter som vil spurte om seieren. Men formen er i hvert fall veldig bra og jeg er på vei, og det jeg mangler i avslutningen, det tror jeg kommer etter hvert, forteller Halvorsen til Landevei.

Brukte opp de siste kreftene

I bolker med bakker omtrent midtveis i rittet, var det norske laget litt bakpå da en gruppe på 13 ryttere gikk løs i Kemmelberg.

I gruppen som gikk satt blant andre Mads Pedersen (Trek-Segafredo), Nils Politt (Bora-hansgrohe) og Florian Sènèchal (Deceuninck – Quick-Step), samt Andreas Leknessund (Team DSM).

Da man var ferdig med den andre og siste forseringen av Kemmelberg, og tok fatt på de flate partiene mot kysten i Koksijde, gikk en større gruppe løs fra feltet, hvor Halvorsen og Anders Skaarseth kom seg med.

Men forfølgergruppen brukte lang tid på å nærme seg tetgruppen. I mange mil lå avstanden og vaket rundt 45 sekunder, og da det nærmet seg 15 kilometer til mål var det fremdeles mer enn 20 sekunder opp.

På det tidspunktet hadde Skaarseth gått tom for krefter og blitt hektet av, og det var uro i gruppen. Dermed bestemte «Doffen» seg for å forsøke å tette luken selv.

– Da vi kom inn på rundene så forsøkte jeg og en annen å bridge opp til den første gruppen. Jeg følte jeg måtte det, men jeg brukte egentlig alle kreftene mine på den spurten opp dit.

For Uno-X-rytteren var det sure krefter å bruke, da mesteparten av gruppen likevel kjørte seg opp ikke lenge etter.

– Det var litt kjipt når det ble samlet likevel, men noen ganger så må man prøve.

– Mangler et par knepp

De siste ti kilometerne forsøkte han å spare så mye krefter som han kunne i den bakre delen av den omtrent 20 mann store gruppen.

Da man nærmet seg de siste kilometerne fant nordmannen hjulet til Tim Merlier, som allerede hadde vunnet Le Samyn og GP Jean-Pierre Monseré tidligere i mars.

Alpecin-Fenix-rytterens hjul var åpenbart det riktige å ta, all den tid belgieren etter hvert skulle spurte til seier også i Bredene Koksijde, men for Halvorsens del tok kreftene slutt og han skled bakover i gruppen.

– Jeg merker at jeg mangler litt trøkk på de siste kilometerne. Jeg mangler nok et par knepp i avslutningen.

– Men med flere og flere ritt i beina, så får du det som skal til for å kunne kjempe helt der oppe med for eksempel Merlier?

– He he, vi får se. Tiden vil vise. Fysisk så er det bra, men jeg mangler et par steg på de aller beste. Jeg må bare kjøre finaler og få trent på det, så kommer det siste lille.

Roser lagkameraten

Kristiansanderen har vært strålende fornøyd med jobben laget har gjort og måten de har kjørt på den siste måneden.

Etter åttendeplassen i Nokere Koerse onsdag, roste han laget for hvordan de gjorde mer eller mindre alt rett underveis og igjen glødet opp TV-bildene.

– Alle gjør oppgavene sine 100 prosent, og det er veldig bra at ikke bare de som sykler der ser det, men at andre også ser det. At man kan se hvordan lagarbeidet er.

I Nokere Koerse var Skaarseths bidrag viktig, og de to gode vennene ser du stort sett sittende ved siden, foran eller bak hverandre underveis i rittene.

Og som i Nokere Koerse la Skaarseth ned en formidabel innsats for å sette Halvorsen i posisjon til å vinne, og loset 24-åringen gjennom rittet, akkurat slik en god road captain skal.

– Anders er en helt sykt sterk rytter. Han var en av de største bidragsyterne i gruppen, og jeg skulle gjerne gjengjeldt det han gjorde med en seier eller pallplass. Han er veldig god til det han gjør og det hjelper meg utrolig mye.