– Men hva gjør egentlig en tavlejente? Rytterne har jo radio?
– Det er ikke alle rittene de har radio, det er jo helst bare de største rittene. Men det kan være at radioen ikke fungerer. Rytterne er avhengig av å vite tiden, og da har man gjort det på den måten. Også er det jo reklame.
– Så da sitter du bakpå der med kritt og en tavle, eller er det noe mer moderne?
– Nei, det er en ekte tavle. Det snakkes om noe digitalt, men enn så lenge er det kritt og tavle og klut. Jeg hører på rittradioen og får beskjeder på øret, og i tillegg har han som kjører en app på mobilen, så en kan se fra første til siste bil hvordan de ulike ligger an.
Intervjuet blir for ordens skyld delvis gjennomført i motorsykkeldrakt. På den ene brystlommen har Åshild festet krittet i en kortholder, slik de hadde i skianleggene før i tiden. I en av sidelommene har hun en mikrofiberklut til å tørke vekk krittet. Hun er avbildet som hun kjører – så langt det lar seg gjøre uten hansker.
– Jeg skjønner videre du skriver på tavla, men hva?
– Si jeg får på øret at det er to minutter mellom gruppe en og hovedfeltet, da skriver jeg det. Så viser vi den til bruddet eller gruppe 1, slik at alle får sett hva vi skriver. Så sklir vi gjennom tetgruppa, de er ofte ikke så mange så det går fort. Så finner vi et bra og oversiktlig sted å vise tavla til feltet, det må gjerne være en strekning uten for mange svinger. Så står vi der i to minutter og venter, og så snur jeg meg igjen og holder tavla. Det er typisk at hvis det er noen som ligger foran og tauer, da legger vi oss litt på siden av dem.
– Du sitter alltid helt foran?
– Ja, vi sitter mellom hovedfeltet og bruddet. Er det flere brudd er det litt mer å holde orden på. Er de under fem skriver vi startnummeret deres på tavla, og da visker vi bare bort nummeret om noen faller av. Men si det er en som støter seg opp til gruppe en, da lager jeg en gruppe 2, og prøver å vise det til både feltet og gruppe 1.
– Ok, så det kan være litt hektisk?
– Det er under endagsritt som Ringerike Grand Prix eller Sundvollen GP det er mest å gjøre, og det er flest grupper. Da kan du gå litt i surr, for du får bare masse beskjeder på øret, og du tenker «hvilken gruppe var det han snakker om nå?». Etapperitt er enklere. Da går det som regel ett brudd, og så holder det til det er to mil igjen. Kanskje det kommer et lite brudd ut av bruddet de siste to mila. Men på endagsritt vil alle vinne, og skjer det noe så bare bryter de, for det er jo ikke noe ritt dagen etter. Da er det mer action.
Og slik sitter Åshild som en del av det rullende sirkuset som flytter seg hundrevis av kilometer hver dag, eller kanskje ender opp ved samme sted om det er et endagsritt det er snakk om. Er du tavlejente, eller tavlegutt for den saks skyld, sitter du på motorsykkelen i det samme solskinnet, eller striregnet som rytterne. Du gjennomfører den samme løypa som syklistene, med akkurat de samme logistiske utfordringene: Av med klærne - på med klærne - start tolv - regndress eller ikke regndress - hansker eller ikke hansker - kan jeg tisse her - hva om jeg gjør feil nå - sa rittradioen virkelig det - skriver jeg feil nå blir noen sure - sulten - tørst – hvor er krittet? – kjør da! – sykt varmt – eller bare «dette var en god dag på jobb». Du er de uvitende kanskje ikke helt ser poenget med, men som rytterne ofte er helt avhengig av.
– Hva er det beste med å være tavlejente?
– Jeg tror jeg er en av Norges tre største sykkelfans, og da er dette drømmejobben. Drømmen er kanskje å jobbe i et sykkellag, men ikke kan jeg mekke og ikke er jeg fysioterapeut, så da blir det dette.
– Så du får betalt for jobben?
– Det er frivillig. Men jeg får kost og losji.
– Selv under VM i bergen?
– Ja, selv der. Vi bodde på et frivilligsenter, en gammel studenthybel på Fantoft, jeg tror nesten det er revet nå. Jeg bodde i 17. etasje av 18, og heisen var så dårlig at jeg aldri var sikker på om jeg kom ned igjen i live, eller opp.
Budsjettsprekken tatt i betraktning skulle en tro det var luksushotell under VM i Bergen. Men det er det altså ikke, og heller ikke i de store treukersrittene er betalingen noe særlig bedre enn det en kan beskrive som kompensasjon. Og selv om jobben er labert betalt er det mange om beinet i de store sykkelnasjonene.
– Bortsett fra at det er drømmejobben, er det andre fordeler? Blir du kjendis, for eksempel?
– Det er flere av rytterne som har kjent meg igjen, og det er jo hyggelig. I Alicante var vi på trening og jeg kommer der i sykkeltøy, og så er det noen fra Dimension Data som sier «jeg vet hvem du er, du er tavlejenta i Tour of Norway!». Under VM i Bergen kjørte vi ganske mange dager. På toppen av Laksebakken var det tydeligvis noen som var der hver dag, og siste dagen var det noen som hadde laget plakater med «Tissot-jenta» og et hjerte. Når folk blir fulle skal de gjerne ha bilde, og jeg skrev et par autografer også. Men jeg tror ikke det er noe å spare på. Haha.
– Før vi avslutter, jeg har glemt å spørre om sjåførene. Har du fast tavlesjåfør?
– Jeg har hatt forskjellig hver gang. Men jeg tror jeg har fått en fast en i Tour of Norway, en skotte som er mye i Norge. Han er en del av den motorsykkelgjengen som kjører foran som vakt.
– Kan du få en kjip sjåfør? Har du tenkt at «HERREGUD, er det HAN?!»
– Det har ikke skjedd, det har gått veldig fint med alle sammen. Neil (Robertson, red. Anm) hadde aldri kjørt tavle før, så jeg måtte lære han opp litt i hva han skulle gjøre. Det passet bedre, for de som styrer trafikken foran kommuniserer på norsk, og han forstår ikke så mye der.
– Kan det tenkes at motorsyklistene tenker «HERREGUD, er det HUN?!».
– Hehe, det kan godt hende. Jeg tror, eller de har i hvert fall virket fornøyde. Eller så spiller de veldig bra. Vi har det uansett veldig gøy på tur.
Åshild Tovsrud
Født: 6. januar 1994
Klubb: Asker CK
Drømmeritt å være tavlejente i: Tour de France. Paris – Roubaix hadde vært gøy, men fikk vondt i rompa bare av den lille brosteinen som var i Bergen.
