– Jeg er vokst opp i en akademisk familie, der idrett ble sett på som tidssløsing

– Jeg er vokst opp i en akademisk familie, der idrett ble sett på som tidssløsing. Mora mi pushet veldig hardt på at jeg skulle ta høyere utdanning, så derfor betraktet jeg alltid sykling som en hobby. Det å ha en solid utdannelse i bunn var bestandig plan B, dersom jeg ikke skulle lykkes som syklist, forteller han.

Adam Hansen blir født den 11. mai 1981 i den australske kystbyen Southport, i delstaten Queensland. Familien flytter flere ganger i barndomsårene, og han er stadig nødt til å tilpasse seg nye omgivelser. Han går på skoler i blant annet Hong Kong og Taiwan, og blir kjent med flere nye kulturer. Men med to foreldre som ikke er sportsinteresserte, er han også inaktiv, og blir etter hvert smålubben.

– Jeg ville gå ned i vekt, og begynte å spille rugby. På videregående var jeg også innom basket, terrengløp og friidrett. Så drev jeg med triatlon ved siden av. Jeg var en god svømmer og løper, men ganske dårlig på å sykle, så det var derfor jeg satset mer og mer på sykling. Da jeg begynte med sykling var jeg allerede 22 år gammel, forteller han.

Men syklingen går det ikke an å leve av foreløpig. Han tjener penger som dataprogrammerer i private selskaper, som dekker utgiftene til IT-studiet ved James Cook University i Townsville. Her både studerer og underviser han i programmering, samtidig som han jobber på forskjellige oppdrag. Når treneren Gerhard Schönbacher kobler han opp mot mindre østerrikske sykkellag, slår Hansen av datamaskinen, pakker koffertene og søker lykken langt hjemmefra.

– Det var ikke så vanskelig å tilpasse seg kulturen i Europa, i og med at jeg hadde bodd mange andre plasser i verden før. Jeg likte livsstilen som syklist, å reise rundt og konkurrere i ulike land. Generelt var det mye enklere å holde på med sykling enn med triatlon, der det var krevende å finne en sponsor, forteller han.

To år etter at Hansen har flyttet til Østerrike, får han kontrakt i kontinentallaget Arbö Merida-Graz. Han vinner småløp i Italia og Østerrike, samtidig som han to år på rad triumferer i terrengrittet «Crocodile Trophy» hjemme i Australia. Seierne fra både landevei og terreng vitner om en komplett rytter med stor kjørestyrke og kløkt. Selvtilliten vokser. Hansen har talent som syklist og er gira på å bli proff.

– I de tre sesongene jeg bodde i Østerrike pendlet jeg mye frem og tilbake til Tsjekkia fordi jeg hadde tsjekkiske venner og kjæreste. En av lagkameratene mine spurte hvorfor ikke jeg flyttet til Tsjekkia permanent. Jeg begynte å undersøke mulighetene, og så ga jeg det et forsøk, sier han. Valget om å bo i den tidligere østblokkstaten er svært utradisjonelt for syklister. Hansen er ikke redd for å komme i kontakt med det tidligere sosialistsamfunnet, men ser heller åpenbare fordeler ved å bosette seg i øst.

– Økonomien i Tsjekkia var bra å investere i, og det var billig å kjøpe eiendommer der. Som softwareutvikler hadde jeg skrevet analyseprogrammer for eiendomsmarkeder, og visste hvordan jeg kunne beregne markedsverdien til et hus, og i hvilke områder det var lurt å kjøpe, forteller han.

Hansen bestemmer seg for å flytte ut på landet, til Frýdlant nad Ostravicí, en liten by rett ved den slovakiske grensen, langt unna sykkelhovedsteder som Monaco eller Girona, der de fleste av hans kollegaer oppholder seg. Med sine lite anselige industriområder og nedslitte boligblokker er livet i byen adskillig mindre glamorøst enn i Abu Dhabi, der australieren også eier en leilighet. Men luksus og overflod bryr han seg ikke om. Hans nye bosted i Tsjekkia har helt andre fortrinn.

– Det er så mange fordommer mot Tsjekkia, at jeg ofte føler at jeg må forsvare hvorfor jeg bor der. Folk mener at veiene er dårlige, og at det ikke går an å trene der. Sannheten er snarere at det er en god infrastruktur og fantastisk natur der jeg bor. Flyplassen er 20 minutter unna, og det er nært til neste storby, men likevel landlig. Fjellkjeden Beskidene er rett ved, der kan jeg sykle lange klatringer om sommeren. På vinteren kan jeg også gå på ski i området, forteller han.

– Jeg er veldig glad i vintersesongen som sådan, og snøen er helt fantastisk å bruke til trening. Bor du i Belgia eller Nederland regner det bare gjennom hele vinteren, men her er det tørt, så du kan trene ute. Jeg kunne ikke gå på ski da jeg flyttet til Tsjekkia, men lærte meg det selv. Slik er jeg skrudd sammen. Jeg prøver alltid ut ting på egenhånd først, sier han.

Beskrivelsen av en australier bosatt i Tsjekkia, som på vinterstid foretrekker å gå på ski fremfor å sykle i varmen, burde tegne et godt nok bilde i seg selv på åpenhet og nysgjerrighet. Der mange ryttere har tunnelperspektiv, forklarer Hansen at han forsøker å se verden gjennom et prisme, som belyser livet som proffsyklist gjennom ulike innfallsvinkler. Karrierestarten i T-Mobile i 2007 er ett tilfelle han trekker frem, der de forskjellige fasettene i sykkelsporten ble synlig med andre øyne.

– Jeg ble på mange måter proff på grunn av Fuentes-skandalen. Allerede i 2005 hadde jeg vært på en belastningstest i Freiburg hos T-Mobile sammen med Bernhard Kohl og en Bas Giling. Legen sa at den sterkeste av oss ville få plass i laget. Etter testen kom legen og gratulerte meg med proffkontrakt, men så fikk jeg plutselig en e-post, hvor de skrev at Bernhard Kohl hadde fått tilbudet. Sponsoren ville heller ha en tyskspråklig rytter inn i laget. Jeg ble selvfølgelig skuffet og irritert, men nå i etterkant er jeg glad for at jeg først kom til T-Mobile etter dopingskandalen, sier Hansen.

Så snart dopingen i laget hadde blitt avslørt, ble mange av rytterne og personellet skiftet ut. Den nye lagledelsen satset på unge syklister uten dopingfortid, som var seriøse i treningsarbeidet og ikke minst i forholdet til ernæring.

– Det ble slutt på å spise drittmat. Dopingprogrammet i T-Mobile hadde visst vært så overlegent, at rytterne fikk lov til å spise nærmest hva de ville. Men så ble det ansatt ernæringsfysiologer, og laget endret tenkningen rundt trening og prestasjon, og hvordan en riktig ernæring påvirker det hele, forteller han.

Hansen er svært opptatt av en vitenskapelig basert ernæring som syklist, og bruker mye tid på å lese seg opp om kosthold. Han er veganer, ikke primært på grunn av dyrevelferd eller miljøhensyn, men av overbevisningen om at kroppen hans presterer best uten animalske næringsstoffer. Hansen er ikke bare nøye på hva han spiser, men også når og hvor mye han får i seg. Akkurat nå har han for eksempel sultet i to døgn. Alt han har tatt til seg på 48 timer er vann og te uten sukker. I tillegg har han trent flere utholdenhetsøkter. 

– Jeg har lest studier om fasting og diskutert saken med lagets ernæringsfysiologer. Vekttapet er den åpenbare effekten, men det produseres også store mengder hormoner. Kroppen går i en overlevelses- eller forsvarsmekanisme, og stimulerer produksjonen av testosteron, som er som kjent prestasjonsfremmende, sier han.

Gjennom hele karrieren har Hansen stilt seg spørsmålet om hva han kan gjøre for å bli en bedre syklist. Han snur hver stein og graver i hver minste detalj i et forsøk på kontinuerlig å utvikle seg. Han ser på sykling ikke bare som et yrke, men som en vitenskap, velegnet til å sluke hans kunnskapstørst. 

– Sykling er et interessant og spennende fagfelt, fordi det gir oss store muligheter for å analysere prestasjonen vår. I løping baserer alt seg på tid og hjertefrekvens, men på sykkel har vi wattmåling, som gir oss ett hundre prosent troverdige og korrekte data. På bakgrunn av dette kan vi nøyaktig bestemme treningssonene, og styre intensiteten. Det som syklister dog ikke er flinke til å trene på, er teknikk. Da jeg holdt på med friidrett, var det mye teknikktrening for å utføre en bevegelse så effektivt som mulig. På sykling derimot bare tråkker vi uten å tenke teknikk, sier han.

– I det siste har jeg derfor testet ut et produkt fra LEOMO som analyserer bevegelsen i hofta, beina og føttene mens du sitter på sykkelen. Der en wattmåler kun viser hvor mye kraft du tråkker med, kan en bevegelsesanalyse fortelle deg hvorfor du tråkker en gitt wattverdi. Systemet måler effektiviteten til bevegelser, og vil slik avdekke svakheter og feil i teknikken eller sittestillingen, forklarer han. 

Hjemme i kjelleren i Tsjekkia kjører Hansen regelmessig omfattende tester enten det er av elektronikk, tøy eller utstyr. I motsetning til en vanlig sykkelproff, som heller ukritisk tar til takke med sponsorens utstyr, kan han dokumentere hvilke fordeler eller ulemper produktene faktisk har. Dette gjør ham til en ettertraktet samarbeidspartner for sykkelbransjen, og til en iherdig kritiker av det internasjonale sykkelforbundet.

– Jeg blir ofte frustrert over at UCI ikke åpner for større innovasjon i sykkelsporten. Ta syklenes rammekonstruksjon for eksempel. I dag er det kun rammer med dobbel triangel som er tillatt, mens andre former ikke blir godkjent. For noen år tilbake laget Zipp en ramme som var mye mer aerodynamisk enn de tradisjonelle, men den ble aldri tillatt å bruke. På min neste test skal jeg benytte LEOMO-systemet til å bevise at ovale krankdrev har klare fordeler fremfor konvensjonelle. Det er så mye jeg skal forske på. Jeg tror at jeg må legge opp som syklist for å få nok tid til all testing, og når jeg har lagt opp, skjønner jeg plutselig hva jeg har gjort feil i alle år, ler han.

Av alle problemer Adam Hansen har stått ovenfor i sin karriere som syklist har mangel på tid bestandig vært den største utfordringen. Som eneste rytter i sykkelhistorien har Hansen syklet tjue Grand Tours på rad. Alle for ett og samme lag. Bare de rittene utgjør 63 rittdager per sesong. Hansen står for pålitelighet og kontinuitet. I tusenvis av timer har han jobbet som hjelperytter. Uslitelig og upretensiøst. Etappeseierne i Giroen i 2013 og Vueltaen året etter er som utskeielser å regne. Små øyeblikksbilder i et treukersliv uten pauser, der tid er en valuta en ikke en gang kjenner vekten av. Da han i juli 2018 for første gang på sju år ikke ble tatt ut til å sykle Tour de France, lå plutselig en hel sommer foran ham. Tid han brukte på å sysle med ulike prosjekter, og som etter karrieren skal fylle hverdagen. Han er bekymret for mange syklister, og hvordan de skal klare seg etter karrieren. Han selv har planene klare, han skal blant annet lage møbler i karbon. Han er viden kjent for å lage sine egne sko i samme materiale, så overgangen er kanskje ikke så stor.  

– Jeg hadde en gjennomgang i kjelleren en dag, og telte vel 120 forskjellige modeller av sko. Kjæresten min spurte hvor mye penger jeg har brukt på å lage dem i løpet av årene. «Det vil du ikke vite», svarte jeg. Bare en liten ting som en vakuumpumpe koster 450 Euro. Så har jeg fem stykk av dem. Jeg har også spesialutstyr til å skjære karbonfibre og mye annet. Til slutt regnet jeg meg frem til at jeg må ha brukt rundt 150.000 euro, forteller han. 

Kjæresten ble angivelig fra seg og ropte at det var mye penger. En kan selvsagt tenke at det er mye penger, eller se problemstillingen gjennom Hansens prisme, og tenke at det er en viktig investering. 

– De første skoene jeg laget var veldig stive og ukomfortable. Problemet jeg stod ovenfor var å lage sko som både var funksjonelle og estetiske. Når jeg jobber med mine sko, er det en konstant prosess av prøving og feiling. Men det er det livet for meg handler om. Å utforske mine evner og finne løsninger på problemer. Det å løse problemer ligger nok i mitt DNA. Kanskje er det nettopp derfor jeg også elsker sjakk. Fordi hva er egentlig sjakk, annet enn det å løse problemer?