Max Emil Kørner er blitt 25 år, og har hatt flere opp-og nedturer i sykkelsporten. Da han begynte som 16-åring hang han nesten ikke med i et eneste ritt, før han to år senere bare var ett fattig sekund unna pallen under juniorenes NM-Tempo i Nærbø. Han har vunnet Østfold 3-dagers og et par tempoer i norgescupen, og han ble topp-10 i det første prokermisrittet han stilte opp i. Men etter et velt i 2013, der han skadet ryggen under Tour des Fjords, har det ikke klaffet fullstendig. Av og til er det flyt, av og til ikke, og følelsen fra den gode 2012-sesongen er ikke helt på plass. Men så ble det på tide å flytte hjemmefra.
– Det begynte med at foreldrene mine skulle flytte til Hemnes i Aurskog-Høland, og jeg hadde ikke lyst å flytte dit. Jeg hadde ikke mye penger, og Oslo er dyrt. Jeg begynner å se utenfor byen, men da begynner det å bli styr å komme seg til flyplasser og sånn. Så fant jeg et sted i Belgia som leide ut for 350 euro i måned, og det var omtrent like sentralt som der du kunne bo i Norge for 3500 kroner per måned, forteller Max.
Nomadene
De reiser verden rundt i jakten på drømmer og opplevelser, UCI-poeng og proffkontrakter. De sover på sofaer og deler rom med venner og fremmede, og de har alle tatt utypiske valg for syklister som ønsker å komme opp til neste nivå. Dette er de norske nomadene.
Han reiser nå videre til Veerle, en liten by øst for Antwerpen. Men hva får en egentlig for 350 euro i Belgia, og hvorfor drar en dit?
– Jeg tenkte det kunne bli gøy å prøve noe nytt, etter noen år i Ringerike. Jeg tenkte at det kanskje ikke hadde blitt så mye progresjon i Oslo på det jeg holdt på med, kanskje kunne jeg lære noe. Også er jeg relativt glad i «Real Racing». Det er vel et sitat fra Norgesmester Tormod Hausken, han fortjener æren å bli sitert for det synes jeg. Det er gjerne prokermis eller 1.1-løp i Belgia, der det ikke er kontrollert i det hele tatt. Det endte med at jeg kjørte ned 1. januar 2016. Jeg tok bilen min, en Caddy, og bare dro. Så trente jeg der fra 2. januar, det var mye bedre enn i Norge, forteller han.
Så hva gjør en når en kommer til Belgia som lykkesøkende syklist? Se for deg at en nysgjerrig belgier tropper opp på Lillehammer med ski og staver, hva gjør han egentlig da? I Belgia finnes det løsninger for slikt. For 350 euro i måneden får du ganske mye.
– For 350 euro får du hvert fall levd med veldig mange andre syklister. Stedet jeg bodde de to første årene var på en cafe som ble leid ut av en kar som heter Chris van Roosbroek, han var faktisk Lance Armstrongs mekaniker i mange år. Han og samboeren leier ut på toppen av cafeen, og i tillegg har de en gammel låve der de har laget leiligheter oppe, og oppholdsrom nede. Der bor det mange briter, og for min del etterhvert Henrik Evensen. Det gjorde det litt mer ålreit, en kan bli litt lei briter.
– Hvordan oppleves det å komme ned til Belgia og slå seg ned som håpefull? Har de troen på deg, eller blir du avskrevet som for gammel?
–Belgierne er generelt interesserte folk, ikke bare i sykkel. Chris hadde nok savnet det å være mekaniker, så han var hele tiden ute fra cafeen og hjalp til med syklene. Han hadde mange meninger om hva en burde gjøre for å bli proff, hvordan du skulle kjøre, gjennomføre løpet og plassere seg på brostein. Han hadde større forståelse for hva som skjedde og hvilke konsekvenser handlingene fikk underveis, enn nordmenn som ikke har syklet selv, og mange utøvere også. Det er noe underliggende i belgiere som gjør at de forstår sykling.
– Men når du så er der nede, hvordan kommer du deg inn på et belgisk lag? De har ikke akkurat talentspeidere løpende rundt på Ringerike?
– Jeg vil anbefale folk å dra til Belgia først, og ikke bare sitte hjemme og sende mail, det er bedre at de har en relasjon til deg. Det er ikke noe i veien for å kjøre til Belgia uten å ha et opplegg. Jeg ville bare dratt, kjørt noen løp, testa meg litt og sett hvor vannet ligger.
– Det gjorde du?
– Jeg sendte etterhvert en mail. Jeg tror Pascal Pieterarens hadde sett på resultatene at jeg hadde kjørt i Belgia, og så at jeg hadde gjort det ok. Det er bedre det enn at de ser en femteplass i norgescupen, hva vet en belgier om det?
Sånn går dagene i Belgia. En kan peke på norske kontinentallag og si at de ikke har sykling i ryggmargen og si at de egentlig ikke har peiling på hva de driver med. Så kan en høre på hva de hjemvendte nomadene har å si og lure på om de egentlig har så mye mer peiling i Belgia, utover den enorme heltedyrkelsen av alle som sykler og vil bli gode, enten de har ambisjoner eller ikke. Selv om belgierne forstår selve rittene, er de ikke nødvendigvis best på det utenomsportslige.
– Det blir bedre samhold i Norge. Mitt lag kjørte nesten bare endagsløp i Belgia, og da kjører alle bare til start alene. En møtes bare før rittet, og så drar en hjem igjen. Man blir litt overlatt til seg selv utenom løpet. Da er det ikke noe støtteapparat i det hele tatt, da har du bare fri og får fikse det du skal selv. Det er ingen belgiere som har spurt om «training peaksen» min, for å si det sånn.
– Får du noe å leve av midt oppe i det hele, du er jo tross alt en slags proffsyklist?
– Du får bare en slags bonusordning på plasseringer og premiepenger. Det er lett å få bonus, men det er lite. Du fikk bonus for topp 50 i de fleste løp. Jeg husker ikke hvor mye det var, men jeg tror jeg kom frem til at jeg nesten klarte å dekke leia. Men samtidig får du noen helt ville muligheter på løpssiden. Det er ikke mange lag som kan starte sesongen med Le Samyn. (Endagsklassiker i februar/ mars). Det er kanskje ikke så lurt, for de som kjører Le Samyn har jo gjerne noe annet i bena, men det er en helt vill mulighet. Mange norske kontinentallag er to uker i Belgia, og når de drar hjem, kjører du fortsatt mot Demare, Gilbert og de gutta der. Om du har noe der å gjøre er det en helt vill mulighet. Om du ikke har noe der å gjøre blir du avkledd med en gang.
– Men greier noen å bli proffer med å kjøre sånn i Belgia? Vi har hørt historien om Robbie McEven som reiste dit og lyktes, men ingen norske har klart det?
– Det er mange briter som klarer det, Adam Blythe er en av dem. Han ene av Yates-brødrene var også nede og kjørte kermis. Er du god vinner du kermis, selv om du ikke er en spurter. Og veien fra konti til prokonti er kortere i Belgia enn i Norge.
– Også om en er norsk?
– En skulle gjerne vært belgier. Et norsk lag ville ikke ansatt en tilfeldig 20-åring fra Belgia, om de kunne hatt en like god en fra Asker. Men er man god nok til å bli proff, blir en stort sett proff.
Max Emil Kørner
Født: 03.06.1991
Bosted: Sinsen, Oslo
Klubb: FTT Oslo
Tidligere klubber/lag: Nesodden SK, IF Frøy, Team Ringeriks-Kraft, T.Palm Pôle Continental Wallon
Viktigste meritter: 1. plass Liedekerkse Pijl 2018, bronse U23-NM 2012 Bergen
Max Emil Kørner var regnet blant de større talentene i Norge som junior. Han kjørte to sesonger i Frøy, før han i fem år var en del av kontinentallaget til Ringerike, henholdsvis Ringeriks-Kraft – Look og Team Ringeriks-Kraft. Kørner la offisielt opp som syklist etter sesongen i fjor, men holder seg fortsatt i sporten. Han jobber i dag som sportsdirektør for DARE Bikes Development Team og Team Ringeriks-Kraft U23/ Ringerike SK, samt har treneransvar for enkeltutøvere på NTG.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Landevei,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Fri Flyt og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Landevei.no er best på sykler, sykkelkultur og sykkelopplevelser. Landevei.no er et univers fylt av lidenskap og lidelse for serpentinsvinger, brostein, sidevind og god kaffe. Er du syklist, vil du forstå.