Førstereisegutt - Daniel Ekløf

– Du er ikke redd for å bli avvist?

– Nei. prøver man ikke skjer det jo ingenting. Det er vel litt sånn som Lunke (Sindre Lunke, som fikk proffkontrakt med Sunweb simpelthen ved å sende dem en mail og spørre, red. anm) gjorde, det er bare å sende en mail. Du kommer i hvert fall ikke noe lenger unna ved å ta kontakt. Da ser de navnet ditt, og da er du ett steg nærmere allerede. Kjører du da et løp mot et av de lagene du ikke har fått noe konkret tilbakemelding fra, husker de kanskje fortsatt navnet ditt. Hvis du da gjør det bra er muligheten der. Mitt tips er bare å ikke være redd for å ta kontakt eller få et avslag. 

– Er det vanlig å gjøre det på denne måten?

– Jeg vet ikke om det er så vanlig. De fleste jeg har snakket med er redde for å ta kontakt, bli avvist eller ikke få det som de ønsker, sier Daniel. 

Vi tør påstå det er unntaksvis at klatrere er brautende og plasskrevende, eller de som ringer til sjefer og ledere for å ordne opp. De er heller litt mer introverte, lar bena snakke for seg selv og har nesten ingen grimaser, alt de gjør er å klatre skikkelig fort, og bli intervjuet med tjukke halsplagg etter målgang. Daniel Ekløf sklir rett inn i den beskrivelsen. Opplevelser og bragder blir heller nedtonet enn løftet til værs, men så har han også den egenskapen som viser at han er en målrettet idrettsutøver. Han gjør det som må til, også det som kanskje ikke behager den stereotype klatreren han kan fremstå som. Etter flere år i Ringerike måtte det skje noe nytt.

– Ringerike har en av de beste klubbsatsingene i Norge, jeg vil kanskje si den beste. Vi får kjørt mye bra løp, men UCI-løp i Danmark er ikke det som passer meg så bra. Jeg vil kjøre mer løp med bakker, og det får jeg mye av nede i Italia. Samtidig får jeg litt nye utfordringer, det tror jeg er viktig i stedet for å gå på enda et år hvor jeg kjører de samme løpene, forteller han. 

Og slik var det altså han bestemte seg. I fjor sommer fikk han kjøre Giro Valle d’Aosta, et etapperitt i fjellene i Nord-Italia, av mange bare kalt babygiroen. Her har blant annet Fabio Aru, Thibaut Pinot og Pavel Sivakov vunnet sammenlagt. Mens en i norske ritt sjelden finner klatringer lenger enn ti minutter, er det her klatringer som i de store treukersrittene, time etter time med gnaging i lange fjell. I Aostadalen kjørte han for det norske U23-landslaget, en konstellasjon med en uforutsigbar deltagelse i de største rittene. Samtidig er det få norske lag som kjører ritt i store fjell – skulle det bli fjell i 2019 måtte det bli uten tryggheten et norsk lag gir. Så hvorfor ikke bare ta kontakt med det laget en aller mest kunne tenke seg å kjøre for, et av de mest toneangivende lagene han kjørte mot i Aosta? Fra første kontaktpunkt til kontrakten med det britisk-italienske laget var signert, tok det ikke mange ukene. Opplegget som følger, er selv om det kanskje ikke høres slik ut ganske utradisjonelt for sykkelsporten. I skrivende stund er han på en to måneder lang samling i Spania, når den er over skal laget fortsatt holdes samlet.

– Vi skal være i Spania til 10. mars, så kjører vi videre til Italia. Jeg tror ikke været der vi skal være i Italia er så bra tidlig på året. Men vi skal være i Cervia fra mars til oktober. 

– Kommer du noe hjem underveis?

–Jeg tror kommer hjem til NM, men jeg får se litt hva slags løype det blir.

– Så du blir ikke for fin til å komme hjem til NM?

– Haha, jeg blir nok ikke det. Jeg liker jo å kjøre NM også, jeg synes det er gøy. Men om det er en flat løype kan det hende jeg prioriterer å trene meg opp til Valle d’Aosta, for det er ganske tett på NM. 

– Men hva slags opplegg er det som gjør at du velger å holde deg i Italia hele året?

– Laget leier et hus, og så bor vi alle mann der. Jeg tror det blir hyggelig, men en får kanskje ikke så mye alenetid med 15 mann i samme hus. Jeg tror det blir gøy, det blir en helt ny opplevelse. Jeg tror en blir en sammensveiset gjeng, jeg tror det er viktig for lagmoralens og lagets oppbygnings skyld. Jeg tror egentlig bare det kan slå positivt ut, sier han.

Les også: 10 italienske sykler du bør kjenne

Daniel er sisteårs U23-rytter, som betyr at han bare har ett år i Holdsworth - Zappi Racing før han må gjøre noe annet. Erfaringsmessig er det tyngre å finne lag når en er i midten av 20-årene, og i tillegg fra Norge. Carl Fredrik Hagen er et eksempel på en som kom ut sent, som likevel gikk rett til et World Tour-lag. Daniels målsetninger er de samme, og han er klar på at det ikke nødvendigvis skjer etter 2019-sesongen.   

– Jeg har delmål i hver sesong i hvilke løp jeg skal prestere på, og målet langt der fremme er at jeg skal kunne leve av det. Jeg har delmål og jeg har overordnede mål, det er sånn jeg tenker.

– Så hva er det overordnede målet? 

– Målet er å kunne leve av idretten. Jeg trenger absolutt ikke å være en stjerne, men drømmen er at jobben min er å sykle løp, og tjene penger på det du liker å gjøre aller best. Man vil jo så klart gjøre det best mulig, men jeg liker å jobbe for andre også. 

– Du er ikke redd for noe før du reiser ut?

– Jeg er ikke redd for så mye. Jeg gleder meg bare, jeg tror det blir spennende og lærerikt. Jeg har bare ett år i laget, men jeg håper jeg kan fortsette å sykle utenlands.

PS: Daniel får også med seg bergensrytteren Karl Jonas Tronstad på laget.