Provosert av dansker: – Edvald ble forbannet

Etappeseieren i Pinerolo kom etter at rudsbygdingen følte at han ga bort seieren på et sølvfat til Hushovd, da han og Garmin-kompis Ryder Hesjedal kom sammen inn til målområdet i Gap. Edvald var uoppmerksom i feil sekund, Thor angrep – og resten er god, norsk idrettshistorie.

I etterkant beskrev Dave Brailsford at «han var så skuffet i går og det ser vi sjeldent fra Edvald. Og i dag gikk han ut og vant», overfor TV 2.

Det var et klassisk reaksjonsmønster fra Boasson-Hagen på toppen av sin karriere.

Samtidig var han også privat og oppsøkte ikke aktivt all oppmerksomheten selv. Der Hushovd kalte inn til pressekonferanse og fortalte at han skulle legge opp i 2014, nøyde Edvald seg med å sende ut en melding og noen bilder på sin egen Instagram-konto.

– Jeg føler at jeg har oppnådd mye. Jeg har fått til gode resultater jeg kan være stolt av. Jeg har lyst til å avslutte karrieren mens jeg fortsatt synes det er gøy å sykle, og derfor valgte jeg å gjøre det nå.

– Det er en tid for alt, og jeg føler at valget var rett nå. Da får jeg også muligheten til å være mer sammen med familien min, sier 37-åringen til Landevei.

Vanskeligere å vinne sykkelritt

Han forteller at avgjørelsen om å gi seg som toppsyklist har modnet over tid. Derfor har han heller ikke vært pågående når det gjelder å skaffe seg en ny avtale for 2025-sesongen, etter at han i midten av januar i år, ble offentliggjort som ny rytter hos Decathlon AG2R La Mondiale, på en ettårig avtale.

– Jeg har egentlig ikke jobbet for å finne meg noe nytt. Sånn sett har det ikke vært en brå beslutning, det er en prosess som har vart litt over tid. Det føles rett å gjøre det nå, for da kan jeg bestemme det selv. Jeg er fortsatt motivert for å sykle ut sesongen, men jeg hadde nok ikke vært motivert for å gyve løs på en ny sesong etter det. 17 år i sirkuset er lenge. Det vil alltid komme en tid der det er på tide å gi seg, selv om jeg føler at jeg kunne ha fortsatt på nivået i flere år.

– Det er ikke til å komme unna at det blir vanskeligere og vanskeligere å vinne sykkelritt. Nivået har blitt vesentlig høyere de siste sesongene, og da er det fint å gi seg nå, klargjør han.

Boasson-Hagens navn vil for alltid bli forbundet med store seirer fra sykkelsetet og en begynnelse som overgikk alt annet man hadde sett fra en norsk syklist tidligere.

Stolt av idrettskarrieren

Med tanke på begynnelsen hans i HTC-High Road og deretter den lukrative overgangen til Team Sky, ser det unektelig litt rart ut i dag at Gent-Wevelgem står igjen som hans største skalp i klassikerne.

– Er det noe som henger igjen fra karrieren din, og som gnager deg at du ikke har maktet å vinne?

– Jeg er egentlig godt fornøyd med det jeg har oppnådd. Jeg klarte ikke å ta de største rittene innenfor klassikerne, men jeg har en seier i Gent-Wevelgem jeg er fornøyd med, og mange, andre store meritter. Jeg har vært med å vinne gul trøye i Tour de France ved flere anledninger og har hatt det veldig gøy som syklist, forteller han.

– Drømmen om å vinne Paris-Roubaix blir det nå heller ingenting av?

– Nei, jeg har vært med og kjempet om seieren der og vært nære på, men jeg klarte ikke å vinne det. Jeg har likevel oppnådd mer enn mange andre gode syklister man har gjort, og man får være fornøyd med det man har klart. Jeg skulle selvsagt også gjerne ha vunnet VM, men samtidig er jeg glad for andreplassen jeg har fra Valkenburg, sier han.

Ble stemplet som «dårlig taktisk»

En av de som fulgte Edvalds karriere tett fra starten av, var juniorlandslagssjef og senere landslagssjef Steffen Kjærgaard. En av tingene vestfoldingen merket seg tidlig var det voldsomme konkurranseinstinktet hans.

– For det første har han vært en fantastisk syklist, selv om det nå er noen år siden han var helt på topp, innleder Kjærgaard overfor Landevei.

– Måten han syklet sykkelløp på tidlig i karrieren, var helt rått. Da han var helt fersk i U23-klassen, før han ble plukket opp av profflagene og ble sett på som ung og lovende … Der kommer jo proffkontrakten også gjerne som en følge at man er god som underdog, og at det blir lagt merke til når av andre profflag på grunn av prestasjonene man leverer. I den perioden var han helt outstanding, sier Kjærgaard.

Han husker blant annet noen episoder fra da en ung Boasson-Hagen syklet Det lille Fredsrittet i 2005.

I forkant leste han noen sitater via nettstedet syklingensverden.com, der det ble gjort et poeng ut av at Boasson-Hagen var dårlig taktisk. Noe Kjærgaard ikke nødvendigvis var helt enig i.

– Nei, jeg synes egentlig han kjørte ganske smart, men det er ikke alltid så lett når det er 3 mot 1 eller 4 mot 1, sier han.

I hvert fall: Etter at danskene fintet ut sin norske konkurrent taktisk under åpningsetappen, og fikk André Steensen, Thomas Vedel Kvist og Morten Reckweg på podiet den første dagen, så slo nordmannen grusom tilbake på etappe nummer tre.

– Han var veldig frustrert da han kom til mål etter den åpningsetappen. Der ble han nok også kjørt fletta av rent taktisk. Men så fanget han opp historiene fra danskene etterpå, der de ytret at «han ikke kjørte så smart».

– Da ble Edvald forbannet. Det var det verste du kunne si til ham. Han kunne være litt seig å trekke opp, men han ble virkelig sulten når han ble forbannet. Et av de mest fascinerende talentene hans var jo kanskje at han klarte å vende provokasjon om til noe positivt.

To dager senere kjørte Boasson-Hagen solo inn til seier, og passet samtidig på å plukke med seg både den gule, den grønne og den rødprikkete trøya.

Da ble det også stille i den danske leiren.

Edvald og Alexander

Fordi Edvald av sykkelen er såpass mild og snill, er det nok flere som både har undervurdert og kanskje også tatt litt feil av ham.

En ting som har satt sitt preg på karrieren hans er at han er vokst opp i samme årgang som Alexander Kristoff. De to har konkurrert mot hverandre siden junior-alder, noe som kanskje kulminerte da de to ikke fikk opptrekket til å stemme inne på The Pearl i sentrum av Doha.

Uten å ta stilling til hvem som er den største syklisten av de to, påpeker Kjærgaard at det sjelden dukker opp to såpass jevnbyrdige verdensstjerner fra det samme alderskullet.

– Statistisk sett er nok det ganske unikt, ja. Jeg uttalte i 2010 at jeg ikke turte å spå hvem av dem som kom til å ende opp som den beste, men det er et faktum at de ble veldig gode ryttere begge to. Det er ikke uvanlig ut du har noen du fighter med junior og U23-alder, men ofte vil den ene falle av på grunn skader, lite motivasjon eller slike ting.

– Både Edvald og Alex har hatt sine peaks i den ypperste divisjonen, selv om det ikke kom helt samtidig, påpeker han.

Lavmælt start på karrieren

Kjærgaard er ikke det minste i tvil om at vinnerviljen er en egenskap som har ført Edvald til de høyder vi forbinder ham med på det øverste nivået.

– Ulv i fåreklær. Det er min beskrivelse av ham. Han er hyggelig og snill, men har samtidig et konkurranseinstinkt og en sult i egen karriere som har tatt ham langt. Det er noe motstridende der, men har han hatt en behov for å vise fram hva han er i stand til å utrette på sykkelen.

– Hvordan var han da du møtte ham tidlig i karrieren hans?

– Veldig stille. Han var den «stilleste gutten på sovesal 1» (Lillebjørn Nilsen-referanse, vår anm.).

– Han var nok en blanding av sjenert og stille. Det snudde jo også da. Etter et par år i proffsirkuset, så var det veldig annerledes. Han er en klok man. Det viser seg at om du holder kjeft og velger dine ord med omhu, så blir statistikken for kloke ord ganske god.

Kjærgaard referer til en annen historie foran Ringerike Grand Prix i 2005. Rundt frokostbordet satt Gabriel Rasch, Lars Petter Nordhaug og Stian Sommerseth og diskuterte i det vide og brede hvordan rittet kunne utspille seg rent taktisk.

– Da de var ferdig med sine analyser og hadde pratet i over 20 minutter før Edvald til slutt slapp til, så sa han bare: «Vi får se». Jeg synes det var et godt statement for hvor klok han var, og at han nødvendigvis ikke var så opptatt i forkant av hvordan taktikken ville spille seg ut under uforutsigbare etapper, sier Kjærgaard.

Smertefulle øyeblikk og store oppturer

Taktiske vurderinger fra landeveissykkelen er ikke noe mannen fra Rudsbygd utenfor Lillehammer trenger å bekymre seg mye om etter at han melder overgang til det «sivile liv» i etterkant av Paris-Tours i begynnelsen av oktober.

I stedet han innstilt på slå seg mer til ro og dele mer på arbeidsoppgavene hjemme når kona Marlen er opptatt med reiser i forbindelse med jobben som kaptein i flyselskapet Norwegian.

– Hva har vært det verste og det beste med å være syklist i så mange år, Edvald?

– Det skal bli deilig ikke å måtte ta med sykkelen overalt hvor man skal for å trene. Spesielt i forbindelse med jula og andre festlige anledninger. Jeg ser fram til å slippe å tenke på sykkelen og trening i den forbindelse, sier han.

– Samtidig har det vært en fantastisk frihet i det å kunne reise rundt så mye og være sjef på hjemmefronten og bestemme selv når du skal trene. Jeg har egentlig bare positive ting å si om det å være syklist, sier han.

– Du har jo gått i bakken ved flere anledninger, hva har vært den verste smellen du har opplevd?

– Det som ga mest smerte var da jeg knekte skuldra under Tour de France i 2013, men det kjipeste var kanskje problemene jeg hadde i akillessenen. Knekte bein er smertefullt, men de gror igjen. Det er verre når man ikke vet hvordan man skal få bukt med problemene.

– Du har møtt mange folk på din vei og fått mange venner innenfor sykkelsporten, hvilke personer han betydd mest for deg i løpet av karrieren så langt?

– I starten var det Birger Hungerholdt og Frederik Mohn som hjalp meg mest. Da jeg var på vei opp og fram innafor sykkelsporten. Og så har jeg selvsagt syklet sammen med mange ryttere på forskjellige lag og fått nye bekjentskaper i feltet. Jeg har fått noen gode kamerater i blant annet Bradley Wiggins og Gerraint Thomas. Det er mange personligheter der ute og artige folk jeg har møtt.

– Mark Cavendish er jo også en jeg kommer godt overens med. Vi har kanskje ikke kontakt daglig, men jeg føler jeg har mange gode venner i sykkelfeltet.

Samtaler med Uno-X: – Vi ble ikke enige

Etter 17 sesonger på toppnivået er det imidlertid stopp. Og for de som hadde håpet at karrieren skulle avsluttes innenfor rekkene til Uno-X Mobility, er heller ikke den muligheten til stede lenger.

– Det var andre lag som var aktuelle i den perioden, og vi ble ikke enige om å sykle på lag sammen, sier Edvald og referer til Uno-X.

– Når var det aktuelt med en overgang dit, før du dro ned til Total Energies foran 2021-sesongen?

– Jeg har snakket med Jens (Haugland, vår anm.) vet et par anledninger. Det var vel før jeg skrev under for Total Energies, ja. Og så ble jo den avtalen forlenget med ett år før det ble Decatlon. Jeg har ikke snakket så mye med Thor (Hushovd), egentlig.

– Det er veldig bra at vi har et norsk sykkelprosjekt, og jeg synes det er gøy å følge laget, sier han.

– Slik jeg har forstått det blir du ikke å se i følgebil som sportsdirektør med det første?

– Det blir nok litt vanskelig å kombinere det med å reise mindre, sier Boasson-Hagen.

– Sykkelekspert i sendingene hos TV 2 Sporten?

– Det kan være at jeg tar en gjesteopptreden av og til, men de skal ikke føle seg veldig truet, svarer han på karakteristisk vis.

Les også

Etterlengtet sjanse for Årnes – har ladet opp med bestemors seifilet

24-åringen fra Sandnessjøen har hatt en lengre vei mot toppen enn de fleste. Søren Wærenskjold mener kompisen fortjener å bli flytta opp til profflaget.