Dette er de viktigste fjellene i Giro d’Italia 2021

Her tapte Tobias Foss og George Bennett tid for Jumbo-Visma, og nordmannen mistet ungdomstrøyen, mens Egan Bernal virker å nærme seg sitt beste igjen.

Over de kommende ukene venter en rekke flere utfordringer for dem, og vi har tatt en kikk på noen av Giroens mest kritiske etapper og fjell.

San Giacomo – 6. etappe

Lengde: 15,5 kilometer
Snittstigning: 6,1 prosent
Maksstigning: 10 prosent
Hvor: Ascoli Piceno, Sentral-Appenninene

Allerede på dag fire får vi trolig det første oppgjøret mellom sammenlagtkandidatene, med en tøff bakkeavslutning opp Colle Passerino.

Den første ordentlig klatretesten kommer imidlertid på dag seks, hvor 3400 høydemeter og to lengre klatringer står på programmet.

Etappen avsluttes med klatringen opp til San Giacomo, en fjellandsby oppkalt etter en gammel bygning tilhørende klosteret i byen, hvor klosterets arbeidere kunne søke tilflukt.

Klatringen går ganske slakt i starten, med 5,9 prosent i snitt de første fem kilometerne og 5,1 prosent i snitt de neste fem.

Etter en kort flate kommer det bratteste partiet rundt fem kilometer fra streken, og de siste fem kilometerne stiger med 7,6 prosent i snitt.

Klatringen består av rundt 15 serpentinersvinger, hele syv bare innenfor de første fem kilometerne. Det er også mye svinger og uoversiktlig mot toppen, så forsvinner konkurrentene her kan det være vanskelig å holde oversikten.

Klatringen ligger ved foten av Sentral-Appenninene på østsiden, og er tett på Adriaterhavskysten, og på toppen av klatringen kan rytterne speide utover havet.

Det har vært avslutning her én gang tidligere, i 2002. Da var det en formsterk Julio Alberto Perez Cuapio (Panaria) som tok sin første av to etappeseiere i den utgaven av Giroen, 13 sekunder foran en da 25 år gammel Cadel Evans.

Campo Felice – 9. etappe

Lengde: 6 kilometer
Snittstigning: 5,8 prosent
Maksstigning: 14 prosent
Hvor: Abruzzi Appenninene

Dette er den tøffeste etappen i Appenninene, og fra etappe seks har rittet beveget seg litt sørover, og litt lenger inn i landet.

I Abruzzi Appenninene ligger det tre nasjonalparker, én regionalparker og det er 38 beskyttede naturområder. Derfor Abruzzo-regionene er kjent som Europas grønneste region. Her er det et rikt dyreliv, og man finner en rekke unike og sjeldne dyrearter.

Campo Felice ligger delvis i regionalparken Sirente-Velino. Her er det et platå bestående av mye karstlandskap og det er lite vegetasjon. Stedet er først og fremst et veldig populært skisted, med strålende utsikt til en rekke fjell som rager 2000 meter over havet.

Underveis på etappen skal rytterne først over tre kategoriserte stigninger. 20 kilometer får man når bunnen av klatringen opp til Campo Felice, er man over 12,4 kilometer lange Forca Caruso.

Med totalt 3400 høydemeter som skal forseres er det en tøff dag, som avsluttes med en tøff klatring opp til Campo Felice (1565 meter over havet).

Stigningen er ikke den lengste eller bratteste, men er likevel meget tøff. De første tre kilometerne stiger den med 6,2 prosent. Deretter skal rytterne inn i en 1,3 kilometer lang tunnel, Galleria Serralunga, hvor det fremdeles stiger med litt over tre prosent.

Deretter kommer klatringens x-faktor: grus. Og her blir det også ganske bratt. Den siste delen av klatringen går litt i trappetrinn, med flere bratte heng. Det bratteste partiet kommer 500 meter fra mål.

Totalt har de siste 1,6 kilometerne en snittprosent på 8,6. Dette er den siste etappen i rittets første harde bolk for sammenlagtrytterne, og det er mulig å utgjøre en forskjell i avslutningen her. To etapper senere kommer også Strade Bianche-etappen, hvor nok ikke alle sammenlagtrytterne er like komfortable.

Monte Zoncolan – 14. etappe

Lengde: 14,1 kilometer
Snittstigning: 8,5 prosent
Maksstigning: 27 prosent
Hvor: De karniske Alper

Fjellet Monte Zoncolan er nok de fleste kjent med. Klatringen opp her er raskt blitt ikonisk og beryktet i sykkelsporten, og regnes som en av de aller tøffeste klatringene man bruker.

Klatringen var først med så sent som i 2003, men har siden blitt brukt fem ganger. Sist i 2018, da Chris Froome klatret til seier her.

På toppen finner man selvsagt et stort skianlegg, med både alpint og langrennsløyper. Her ligger en helt uovertruffen utsikt. Monte Zoncolan er gjerne omtalt som «balkongen til de karniske Alper» med utsikt til en rekke høye fjell.

Mens skituristene og publikum kan ta taubane til toppen, må rytterne lide seg opp den brutale stigningen.

Med unntak av 2003-utgaven har man syklet opp vestsiden fra Ovaro, som også er den hardeste. I år skal man, som i 2003, sykle øst fra Sutrio.

Klatringen er altså noe slakere totalt sett fra Sutrio, men er lengre og har en ordentlig nesestyver på de siste kilometerne.

De første 700 meterne er nesten helt flate, før man tar fatt på en rekke serpentinere opp fra Sutrio. De neste 8,5 kilometerne går det ganske jevnt, med et snitt på 8,3 prosent.

Etter et slakere parti i halvannen kilometer, går man inn i de siste tre kilometerne, hvor det blir bratt og svingete. Her møter rytterne rett og slett en vegg med 13 prosent i snitt.

Det høres litt ekstremt ut og vi er usikre på om det stemmer, men arrangøren hevder det er utrolige 27 prosent på det verste. Det kan stemme, dersom målingen er gjort i en innersving. Det er uansett ufattelig bratt og sekundene vil røyne på dersom man sprekker her.

Passo Giau – 16. etappe

Lengde: 9,9 kilometer
Snittstigning: 9,3 prosent
Maksstigning: 14 prosent
Hvor: Dolomittene

Et av de stedene du trolig har sett bilder av en håndfull ganger, men du kan ikke si mer enn at det er utrolig vakkert og vet ikke hva det heter.

Passo Giau er ikke bare en mektig utfordring rent fysisk, det er også et mektig skue. Det er frodig vegetasjon i bunnen, og toppen av passet er også dekket av grønt gress, på riktig årstid.

Ruvende over toppen av veien ligger de to majestetiske toppene Nuvolau (2574 meter over havet) og dell’Averau (2647 meter over havet), og skaper et enestående bakteppe for dramatikken på veien.

Passo Giau (2233 meter over havet) er blitt brukt åtte ganger tidligere i Giro d’Italia. I 2021 ligger det an til å være kulminasjonen på Giroens kongeetappe.

Klatringen er dagens tredje over 2000 meter over havet, etter at rytterne har vært over Passo Fedaia (2057 moh.) og Passo Pordoi (2239 moh.) tidligere. Totalt skal utrolige 5700 høydemeter forseres i løpet av etappens 212 kilometer.

Passo Giau er dagens siste klatring, og kun en utforkjøring på rundt 20 kilometer gjenstår etter passet.

Rytterne går rett inn i det bratteste partiet i klatringen, hvor det er 14 prosent. Deretter ligger det hovedsakelig rundt ni prosent hele veien til toppen.

Etter en så krevende opptakt og med tanke på at rytterne nå er på dag 16, er dette en klatring som utvilsomt kan avgjøre Giroen.

Sega di Ala – 17. etappe

Lengde: 11,2 kilometer
Snittstigning: 9,8 prosent
Maksstigning: 17 prosent
Hvor: Øst-Alpene

Etter den brutale 16. etappen får rytterne den andre og siste hviledagen. Så da kan vi slenge inn en klassisk sykkelfloskel her: Det er alltid spennende å se hvordan beina til rytterne responderer etter en hviledag.

Vi er altså inne i Alpene, hvor årets utgave av Giro d’Italia trolig skal avgjøres. Og på den første av tre tøffe klatreetapper, starter vi med en debutant som avslutter den 17. etappen.

Sega di Ala har aldri vært brukt i Giro d’Italia tidligere, men er blitt brukt én gang i Giro del Trentino (nå Tour of the Alps). Dersom du ikke husker klatringen kommer et av et så kalt viralt klipp herfra.

Det var nemlig her Bradley Wiggins, forbannet og lei av mekaniske problemer, slang fra seg sin Pinarello, hvorpå sykkelen triller bortover, før den stopper perfekt mot fjellveggen.

Etappen er lettkjørt de første 140 kilometerne, før det smeller ordentlig på de siste 50. Først 14 kilometer lange Passo San Valentino, før man skal avslutte opp Sega di Ala.

Da Giro del Trentino besøkte klatringen i 2013 var det Vincenzo Nibali som tok en overbevisende triumf, og skulle gå hen og vinne Giroen en måned senere.

Klatringen er 11,2 kilometer med 9,8 prosent, og har noen ordentlige kilevinker å dele ut. Den første kilometeren er ganske rett frem og enkel, men så dunker rytterne inn i 500 meter langt parti med 15 prosent.

Over de neste fire kilometerne fortsetter det å stige jevnt rundt 10 prosent, mens rytterne forserer ti serpentinere.

Cirka halvveis kommer et ganske kort, men flatt parti. Herfra går klatringen litt i trappetrinn med flere partier på rundt 15 prosent, og 17 prosent på det aller verste. Totalt er det 2,5 kilometer à 12,1 prosent.

De siste 1700 meterne flater det litt ut med 5,3 prosent i snitt det er strake veien til mål.

Alpe di Mera – 19. etappe

Lengde: 9,7 kilometer
Snittstigning: 9,0 prosent
Maksstigning: 14 prosent
Hvor: Vest-Alpene

Rittet har beveget seg vestover i Alpene, nordvest for Milano, hvor det kommer nok en debutant i Giro d’Italia.

Etter å ha vært over to klatringer tidligere på etappen er det Alpe di Mera som skal avslutte den.

Takket være sin nærhet til Posletten og byer som for eksempel Milano, har Alpe di Mera lenge vært et populært turiststed, og det ble tidlig bygd skiheis opp hit.

Fra Alpe di Mera er det også strålende utsikt over Monte Rosa-fjellmassivet.

Klatringen starter fra Scopello, og den blir gradvis verre og verre. De første tre kilometerne har 6,7 prosent i snitt, før de neste to går med ni prosent.

Deretter strammes skruen ytterligere med 10,4 prosent resten av klatringen. Etappene nå er spekket med høydemeter og lange, bratte klatringer, og det begynner å tære på rytterne.

Totalt er det 23 hårnålssvinger i løpet av klatringen.

Splügenpasset – 20. etappe

Lengde: 8,9 kilometer
Snittstigning: 7,3 prosent
Maksstigning: 12 prosent
Hvor: De lepontinske Alper

Liggende mellom dalen Rheinwald i Sveits og Valchiavenna i Italia har Splügenpasset historisk sett vært viktig, med transport av varer over passet langt tilbake i tid

Tidvis var Splügenpasset en av de mest trafikkerte alpepassene, men har med tiden mistet sin betydning. I årets Giro er det imidlertid svært viktig.

For på rittets siste ordinære etappe skal 4200 høydemeter forseres, og hovedsakelig på siste halvdel av den 164 kilometer lange etappen.

Etappen starter i Verbania ved Maggioresjøen, før man setter kurs for Sveits. Der er det først det 23,7 kilometer lange San Bernardino-passet som skal klatres.

Fra 2065 meter over havet sykler man utfor og ned dalen til Splügen, hvor man tar fatt på passet som skal ta rytterne tilbake i Italia.

Klatringen er ikke like brutal som enkelte på de foregående etappene, men nå er vi helt i avslutningen av tre brutale uker.

Selv om toppen av klatringen ligger 30 kilometer unna målgang på Alpe Motta ligger den strategisk veldig godt til. 

De siste seks kilometerne har et snitt på 7,8 prosent. Samtidig skal man klatre til 2115 meter over havet, og høyden begynner virkelig å få en betydning.

Over toppen går man rett inn i en teknisk krevende utforkjøring ned til Lago di Montespluga, hvor det flater litt ut, før den tekniske utforkjøringen fortsetter ned til Campodolcino, hvor Alpe Motta (7,3 kilometer à 7,6 prosent) starter.