Beste mannlige norske syklist i 2021

Faktorene vi har tatt med i vurderingen er forventninger til rytterne, UCI-rankingpoeng, og prestasjonene deres både som resultat og helhet.

Hvilken kvinnerytter som var best i 2021 kan du lese ved å klikke her!

1. plass: Markus Hoelgaard

27-åringen fra Ålgård leverte en sesong som var bunnsolid fra ende til annen. Viste styrke allerede i sesongåpningen i Kuurne-Brussels-Kuurne, før han klinte ordentlig til i E3 Saxo Bank Classic.

Der så en punktering på et kritisk punkt ut til å skulle sette ham ut av spill, men på utrolig vis kjempet han seg gjennom gruppene og frem til teten, hvor han kjempet mot verdens beste klassikerryttere. Til slutt ble det en svært sterk åttendeplass.

Han satt også meget fint med i Amstel Gold Race, og etter vårens strålende resultater ble han tatt ut til OL i Tokyo, hvor han ble beste norske rytter.

Sesongens eneste seier kom drøyt halvannen uke senere, da han angrep i avslutningen på første etappe av Arctic Race of Norway og holdt unna for blant andre Alexander Kristoff.

Deretter leverte han to enestående prestasjoner i både EM og VM, som begge ble brutale utskillelsesritt, hvor han ble henholdsvis nummer syv og tolv. Foran ham på listen var bare etablerte toppryttere.

Før han avsluttet sesongen var han også svært nær å vinne Cro Race, hvor han ble nummer to sammenlagt.

Etter den glitrende sesongen får Hoelgaard en velfortjent sjanse på WorldTour-nivå i Trek-Segafredo neste år.

2. plass: Tobias Foss

Nesten hver dag i tre uker sørget 24-åringen fra Vingrom for at norske sykkelfans satt på kanten av sofaputer og godstoler rundt omkring i landet.

Etter å ha bruset med fjærene på tempoen i Baskerland rundt, klinte han til med en enorm tredjeplass på åpningstempoen i Giro d'Italia, og Tour de l'Avenir-vinnerne fra 2019 ga håp om at en sterk sammenlagtplassering kunne være i vente.

I løpet av Giroens 21 etapper hadde han strengt tatt kun én dårlig dag, og ble sterkere og sterkere gjennom rittet. Blant høydepunktene var grusetappen i Toscana, og sterke klatreprestasjoner til Cortina d'Ampezzo, Alpe di Mera og Sega di Ala.

Til slutt endte det med en niendeplass sammenlagt, historiens beste norske sammenlagtplassering i Giro d'Italia. Kun Carl Fredrik Hagens åttendeplass fra Vuelta a España i 2019 er bedre i Grand Tour-sammenheng.

Surfende på strålende form og selvtillit fra Giroen, gjorde han også storeslem under NM i Kristiansand omtrent tre uker senere. Først tok han en overlegen seier på den 50 kilometer lange tempoen, og satte samtidig norsk rekord på distansen.

På fellesstarten støtet han rundt ti kilometer fra mål og egenhendig utmanøvrerte et overtallig Uno-X, og sikret dobbel NM-suksess.

Dessverre ble OL en liten skuffelse, og høstsesongen var mager, men i 2022 er øynene igjen rettet mot Giro d'Italia.

3. plass: Tobias Halland Johannessen

Nesten et ubeskrevet blad foran 2021-sesongen, i hvert fall på landeveien, men det har lenge vært store forhåpninger til Tobias Halland Johannessen, og hans tvillingbror, Anders.

Denne sesongen tok duoen endelig steget over på landeveien for fullt, etter å ha satset på terrengsykling i ungdomsårene, og hvilken sesong det ble.

I Tour of the Alps fikk vi en forsmak i april, da drøbaksgutten satt med langt opp i brutale klatringer sammen med stjerneryttere som Simon Yates.

Halvannen måned senere, i ungdommens Giro d'Italia, fikk han mulighetene til å slå ut i blomst, og endte på en annenplass sammenlagt i det ti etapper lange rittet.

I «Baby Giro» ble det ingen etappeseier, men karrierens første UCI-seier på landeveien kom i august i Szaka Tour, hvor han slo etablerte proffer og vant de to siste etappene.

Et par uker senere skulle han skrive et nytt stykke norsk sykkelhistorie, da han ble den andre nordmannen på rad til å vinne «ungdommens Tour de France», Tour de l'Avenir.

Det norske u23-landslaget herjet i rittet, og Tobias var dominant da han vant både den syvende og åttende etappen, mens Anders tok seieren foran ham på etappe seks. Han ble lagt under press på den siste etappen, men sto imot og tok seieren sammenlagt.

Mot slutten av sesongen tok han også en svært sterk tredjeplass i u23-utgaven av Liège-Bastogne-Liège.

4. plass: Rasmus Tiller

Etter å ha tilbragt sine første år som proff i WorldTour-laget Dimension Data/NTT, vendte han hjem til Uno-X foran 2021-sesongen.

Målet var å vokse ut fra en hjelperyttermentalitet og tilbake til å bli en rytter som jakter seire. Det kan vi slå fast at han lykkes godt med.

At 25-åringen fra Ringebu har en stor motor har han flere ganger vist, og i Uno-X-trøyen ble han igjen posisjonert for å kjempe med de beste.

Med en langspurt var han 50 meter unna å vinne Le Samyn i mars, men Tim Merlier kriget seg forbi. I Tro-Bro Léon og Tour du Finistère i mai var han igjen ursterk, men marginene manglet.

I starten av mai skulle det imidlertid endelig lykkes, i Dwars door het Hageland. Med blant andre klassikerspesialist Yves Lampaert (Deceuninck - Quick-Step) satt han igjen i en selektiv gruppe på slutten, og i målbakken gjorde han kort prosess.

Med en forrykende akselerasjon distanserte han konkurrentene og over målstreken i Deist satte han i et voldsomt jubelbrøl.

Leverte jevnt og trutt på et høyt nivå gjennom hele sesongen, også som god lagspiller i det norske profflaget. Holdt på å ta sin andre seier for sesongen helt på tampen, men nummer to i Dwars door het Hageland, Danny van Poppel, fikk sin revansj.

5. plass: Odd Christian Eiking

27-åringen fra Askøy er et enigma. Et utrolig stort potensial, men svært svingende i prestasjonen.

Og i så måte ble 2021 et klassisk Eiking-år, men toppen var nok kanskje høyere enn den har vært tidligere.

Startet sesongen godt i de franske rittene, hvor han var offensiv og viste god form. Deretter ble han ganske anonym, og nok en gang ødela pollenallergi for Ardennerklassikerne i april.

I mai fikk han også et langt, ufrivillig opphold på Mallorca, da han testet positivt for korona under éndagsrittene som var flyttet fra januar. Dermed kunne det se ut til å gå mot en skuffende sesong, men Eiking bet tenna sammen og tok grep.

I Tour de Wallonie i slutten av juli var det form å spore, og uken etter tok han karrierens beste plassering i et WorldTour-éndagsritt. Eiking spurtet inn til syvendeplass i bakkeklassikeren Donostia San Sebastian, plassen bak verdensmester Julian Alaphilippe.

Etter å ha tatt annenplass i Arctic Race of Norway skulle Vuelta a España bli en helt ellevill reise. Eiking bet seg godt med i innledningen av rittet, og på den tiende etappen gikk han i brudd og syklet seg inn i rød trøye.

Det skulle til slutt ende med syv dager i ledelsen i rittet, det lengste en nordmann noen gang har ledet en Grand Tour. Inntil han mistet trøyen hadde han også flere sterke etappeplasseringer. Han kunne kanskje klart bedre enn 11. plassen han endte på sammenlagt, men en velt på den 17. etappen ødela.

Hederlig omtale: Per Strand Hagenes

Etter noen interne diskusjoner ble vi enige om å holde kåringen til seniorryttere. Men vi må nesten hive inn en hederlig omtale til Per Strand Hagenes.

En spektakulær sesong, hvor han var verdens beste juniorsyklist. Vant One Belt One Road og Fredsrittet i august, før han var nær EM-gull halvannen uke senere.

I VM gikk han inn som den klart største favoritten, og leverte varene så til de grader. Med seks kilometer til mål leverte han et rykk ingen klarte å følge og tok det første norske juniorgullet noensinne.

Før sesongen ble avsluttet hjalp han også Stian Edvardsen-Fredheim til seier i juniorutgaven av Paris-Roubaix, og ble selv nummer tre.