Fire angrep måtte til for Remco Evenepoel.
Men da han gikk kontra etter at kamphanene Mathieu van der Poel og Wout van Aert satte fyr på OL-fellesstarten opp Côte de butte Montmartre, fikk 24-åringen åpningen han var ute etter.
Etter å ha spilt tredjefiolin bak Jonas Vingegaard og Tadej Pogačar i Tour de France, var «The Aero Bullett» tilbake i hovedrollen.
Verdensmesteren fra Wollongong hadde til slutt kun Valentin Madouas å bekymre seg for på bakhjulet.
Distanserte alle
Bak i feltet hadde belgierne nemlig klart å dytte van der Poel over på defensiven, takket være en offensiv tilnærming til den 272,1 kilometer lange fellesstarten.
Med 15 kilometer igjen bet Madouas motvillig i gresset. Dermed lå veien åpen for Evenepoels andre olympiske triumf i løpet av én uke.
Som i Wollongong for to år tilbake, kunne han bare slippe seg ned i bukken.
3,7 kilometer før mål var dog uhellet ute. Selv ikke en punktering kunne stanse Evenepoels seiersgang i Paris.
– To OL-gull. Det er historisk, er det ikke? uttalte Evenepoel i intervju med Max etterpå og la til at han følte seg «dårlig» på grunn av den krevende distansen.
– Jeg pådro meg en punktering mot slutten, og jeg tror ikke bilen bak var helt klar for det. Så det var stressende, men det gikk heldigvis bra, la han til.
To franske medaljer
Bak 24-åringen sikret Valentin Madouas sølvet til verstnasjonen. Christope Laporte ble bronsemedaljør.
For Norge ble det nok en konkurransedag å glemme på to hjul. Tobias Foss forsvant tidlig ut av dansen, mens Søren Wærenskjold ødela sykkelen på runde to av de siste tre turene opp Côte de la butte Montmartre.
Heller ikke Van der Poel fikk til slutt noe å juble for, da det nederlandske laget mistet kontrollen på rittet.
– Da jeg gikk til (første gang opp Montmartre, vår anm), trodde jeg det var den avgjørende utskillelsen, for vi hadde en god gruppe der. Men så samlet det seg på nytt, sa van der Poel og la til at rittutviklinga etter det var et scenario han hadde fryktet på forhånd.
Artikkelen oppdateres! Les referat under resultatene!
Results powered by FirstCycling.com
Slik gikk det til
Mads Pedersen, Wout van Aert, Mathieu van der Poel – eller Remco Evenepoel? Det var de hovedmistenkte da det olympiske gullet skulle finne sin nye eier etter Richard Carapaz' triumf i den COVID 19-utsatte Sommer-OL i Tokyo.
På papiret da.
Med et trimmet felt fra 128 til 90 deltakere, i tillegg var rytterne tatt ut for å traktere så vel tempo- som landeveissykler underveis, var antall ukjente variabler på et behagelig høyt nivå før start.
Favorittene
IOC dro en mammut av en fellesstart ut av hatten, da verdenseliten inntok ærverdig sykkelgrunn i den franske hovedstaden, Paris. En småkupert, uoversiktlig og utmattende løype. Distansen var på hele 272,1 kilometer.
Samtidig var feltet trimmet ned fra 128 deltakere i 2021 – til 90 startende i begge klasser tre år senere. Utøverne skulle i tillegg i aksjon både med tempo- og landeveissykkel under lekene. Norge stilte med Tobias Foss og Søren Wærenskjold til start.
I Tadej Pogačars fravær var navn som Remco Evenepoel, Wout Van Aert (begge Belgia), Mathieu van der Poel (Nederland), Mads Pedersen (Danmark), Ben Healy (Irland), Alberto Bettiol (Italia), Christophe Laporte (Frankrike), Biniam Girmay (Eritrea) og Matej Mohorič (Slovenia).
Danskene tok mye kontroll fra start av, og hevet ikke øyenbrynene nevneverdig da en gruppe bestående av blant annet Thailand, Rwanda og Mauritius stakk av. Senere gikk en gruppe anført av Ryan Mullen (Irland), Elia Viviani (Italia), Gleb Syritsa (-) og Georgios Bouglas (Hellas) etter.
Avventet Remco-rakett
Som ventet tok Danmark, Nederland og Belgia mye ansvar i feltet underveis. Med 3-4 ryttere på de største lagene, var det ikke mange hjelperyttere å avse.
Mikkel Bjerg, Tiesj Benoot og Dan Hoole skred imidlertid inn i rollene – uten å mukke.
Med 100 kilometer igjen var det 2 minutter opp til utbryterne i tet. I denne fasen kom bakkene med økt intensitet, og de fleste ventet på at Belgia skulle sende ut sin langdistanserakett: Remco Evenepoel.
Spørsmålet var mer om når verdensmesteren fra Wollongong skulle slippes løs!
På Côte de Saint-Rémy-lés-Cheyreuse (1,4 km á 5,1 prosent) begynte pulsen å slå i denne OL-fellesstarten. Valentin Madouas (Frankrike), Stefan Küng (Sveits), Ben Healy (Irland), Magnus Sheffield (USA) og Mattis Skjelmose (Danmark) var blant rytterne som var aktive.
Og fremdeles var det over 90 kilometer igjen til mål. I den neste bakken kom nye angrep. Aleksei Lutsenko åpnet en luke bakover, og fikk selskap av den trigger-happy'e Healy. Han hadde sågar landsmann Mullen igjen i bruddet.
Mannsmarkering
72,7 kilometer? Hvem hadde satt pengene sine der?
Så langt var det igjen til målstreken da Remco Evenepoel satte inn sitt første angrep. I det flate terrenget ble årets Tour de France-debutant imidlertid markert ut.
Fem kilometer senere angrep den belgiske visekapteinen igjen. Denne gangen i langesonen på toppen av Côte de Chateaufort. Med Matteo Jorgenson og Mads Pedersen (!!) på bakhjulet, ble også det forsøket nøytralisert.
Et tredje angrep fra Remco ble også parert. Et kontrastøt fra Nils Politt fikk lov til å gå. Tyskeren fikk selskap av Valentin Madouas (Frankrike), Fred Wright (Storbritannia), Marco Haller (Østerrike), Michael Woods (Canada), Stefan Küng og Jambaljamts Sainbayar – gruppas store overraskelse, fra Mongolia.
Foran lå fremdeles Lutsenko og Healy.
Det betød samtidig at verken Nederland, Belgia eller Danmark hadde rytteren foran.
«Dette har vi ventet på i 200 kilometer»
I en sidegate til legendariske Moulin Rouge ventet Côte de butte Montmartre på rytterne. Her sa Healy for alvor farvel til Lutsenko, men det som skjedde bak i feltet ved første gangs passering var enda mer ekstraordinært.
I en bakke som minnet mye om det som ventet på de avsluttende rundene i Leuven under VM i 2021, vant en av de aller største forhåndsfavorittene at det var på tide å skru opp temperaturen. Den 1,1 kilometer lange bakken med 5,9 prosent i snitt var da også omtrent som designet for Mathieu van der Poel:
– Og der, Mathieu van der Poel. Dette har vi ventet på i 200 kilometer, utbrøt Theis Magelssen i Max-studio, da nederlenderen angrep med 46 kilometer igjen til målstreken.
Det er Yin og Yang. Van der Poel og van Aert som tenner fyr på OL-rittet her i Paris, fulgte han opp.
Bakfra greide Matteo Jorgensen, Julian Alaphilippe og Toms Skuijns å få kontakt. Det satte Mads Pedersen i en vanskelig situasjon etter at han hadde pådratt seg en punktering noen kilometer i forkant av den avgjørende bakken.
The Aero Bullet
Etter at Pedersen dro med seg feltet opp igjen til gruppa med van der Poel og van Aert, fikk Evenepoel endelig sin sjanse.
På det fjerde forsøket fulgte ikke konkurrentene godt nok med, og 24-åringen var løs med i underkant av 37 kilometer igjen til målstreken.
Et par blunk senere var han oppe i gruppa til Politt. Der måtte han dog gjøre mye av jobben selv, mens Dylan van Baarle satte seg foran i feltet bak.
Nest siste gang opp Montmartre, kjørte Evenepoel et hardt, kontrollert tempo opp bakken. Da feltet ankom samme sted, skled van der Poel igjen til front i gruppa. I andre halvdel satte han fullt trøkk, og fikk igjen selskap av van Aert på bakhjulet. 47 sekunder ble kjørt ned til 40 – men avstanden opp til Evenepoel var fremdeles urovekkende lang.
Mads Pedersen og Julian Alaphilippe viste at i denne settingen ble også de ett nummer for små. I tet var det hjemmehåpet Valentin Madouas som var den eneste som orket å utlikne tempoet til «The Aero Bullet».
Adieu, Valentin!
Avstanden i tet økte til minuttet da siste forsering opp Côte de la butte Montmartre nærmet seg. Det minnet litt om avslutningen i Wollongong, der Evenepoel til slutt hadde nesten to og et halvt minutt tilbake til feltet.
Det var dog ett problem: Valentin Madouas.
De som husker tilbake til det relativt intetsigende EM i Trentino i 2022, husker hvordan belgieren ikke maktet å riste av seg Sonny Colbrelli på sisterunden.
Kunne det samme gjenta seg?
Nei.
Med 15 kilometer igjen, hang Madouas med hodet i en kort motbakke. Den nylig kronete OL-mesteren på tempo takket for følget, og la seg i bukken foran den siste sjarmøretappen.
Annet enn uhell, var det nå ingenting i verden som kunne holde ham fra det andre OL-gullet på ei drøy uke.
Med 3,7 kilometer igjen skjedde så det som ikke skulle skje. Med to hender på OL-gullet, pådro han seg en punktering.
«Hey, hey, heeeeey!», skrek den belgiske gullkalven. Men fikk heldigvis byttet sykkelen i løpet av noen små sekunder.
Uten radiokommunikasjon herjet paranoiaen i den utkjørte kroppen, men det var ingen ting i verden som kunne frarøve ham gull nummer to. Selv ikke en punktering kunne stanse Remco i dag.
