Det lå enormt mye i potten da Andreas Leknessund og Aurélien Paret-Peintre ankom målområdet i Lago Laceno.
Franskmannen stakk av med etappeseieren, mens Leknessund ble den første nordmannen siden Knut Knudsen i 1981 som kunne ikle seg den rosa ledertrøya. Det etter en svært krevende og uforutsigbar dag på sykkelen.
Det skulle ta over åtte mil før syv ryttere slet seg løs på den tunge etappen mot Lago Laceno. Blant dem Leknessund som lå best plassert av rytterne sammenlagt.
På forhånd var det ventet at Remco Evenepoels Soudal-Quick Step ville være villige til å gi slipp på det ikoniske plagget. DSM-rytteren måtte likevel grave dypt for å bli det av det sterke bruddet.
Leknessund i rosa!
En koordinert tissepause i hovedfeltet med fire mil igjen av etappen, klargjorde at både etappevinner og ny bærer av La Maglia Rosa skulle deles ut blant Leknessund, Aurelién Paret-Peintre, Vincenzo Albanese, Warren Barguil, Amanuel Ghebreigzabhier, Toms Skujins og Nicola Conci.
Opp til Lago Laceno var det nordmannen og Peret-Peintre som viste seg å være de sterkeste. Leknessund forsøkte å gå solo like før toppen, men AG2R-rytteren svart.
Bak satte INEOS opp tempoet, men feltet kom likevel inn for sent til at Evenepoel beholdt ledelsen i rittet. Det ga naturlig nok en vanvittig bonus til DSM-rytteren som pinte seg opp de siste kilometerne av Colle Molella.
– Heia Norge, heia Andreas, var hilsenen danske Anders Mielke sendte TV-seerne etter at nordmannens triumf var klar.
PSST! Les den spektakulære historien bak Knut Knudsens første rosa trøye (+)
Leknessund: – Superspesielt
Da satt nordmannen oppløst i tårer på asfalten etter en helt vanvittig prestasjon opp den siste bakken.
I intervjuet etter målgang virket han usikker på om trøya faktisk var på hans skuldre.
– Vet du det, eller gjetter du bare? Det er offisielt? Det er super-spesielt. Jeg gikk for etappen, men visste også at rosa var en mulighet. Jeg hadde et angrep hvor jeg gikk all in for å kjøre ham (Paret-Peintre) av. Jeg klarte det, men han kom tilbake i utforkjøringen.
- Det er superspesielt å være i rosa. Det var målet foran etappen. Men det er vanskelig. Sykkelsporten er hard. Det vet alle. Å få det til, er helt utrolig, påpekte Leknessund.
Litt senere fikk han den rosa trøya på overkroppen med utsikt over innsjøen på toppen foran seg. Vel vitende om at drømmer av og til går i oppfyllelse - og at han bør ha gode muligheter til å beholde den i hvert fall fram til den første klatretesten opp Gran Sasso på dag 7.
Kanskje vil det også være mulig å beholde den til den neste tempoetappen to dager senere, der Evenepoel nok en gang vil stille som den store favoritten.
Har du lest denne? Ny tempostilling for Leknessund
Slik gikk det til
Etappen mot Lago Laceno, på dag fire av Giro d’Italia, startet rett ut i motbakke noe som betød: Angrep fra kilometer 0.
Det var to lengre stigninger i Basilicata som var kategorisert, men på vei inn mot den første av dem, Passo Delle Crocelle, var sto det også flere ukategoriserte hindringer på menyen.
Det ble angrepet i hver eneste av dem, før de respektive gruppene ble spist opp av hovedfeltet igjen. Team DSM var blant de mest aktive lagene. Fra start av var Harm Vanhoucke den mest energiske, men etter hvert blandet også Andreas Leknessund seg inn der framme.
Tromsø-mannen lå ikke mer enn 1 minutt og 40 sekunder bak sammenlagtleder Remco Evenepoel. Et godt incitament for å kaste seg ut i støtecupen. Problemet var bare at den skulle vare - lenge.
Underveis delte hovedfeltet dele seg opp i tre fraksjoner. På et punkt hadde en gruppe med tre ryttere fra UAE-Team Emirates (blant annet Brandon McNulty), Michel Hessmann fra Jumbo-Visma og flere representanter fra BORA-hansgrohe og Bahrain-Victorious slitt seg løs fra hovedfeltet. Det var ikke nødvendigvis positivt for Leknessund, men det førte til at Remco Evenepoel en stund fikk puls i gruppa bak. I den tredje gruppa viste det seg så at UAE-kaptein Joao Almeida satt fanget.
Det tok brodden ut av angrepet (en stund satt også Primoz Roglic der framme), men det samlet seg i den første delen av Delle Crocelle.
Bruddet fikk gå - etter 80 kilometer
Foran fortsatte støtecupen. Jefferson Cepeda, Leknessund, McNulty, Alessandro De Marchi, Ben Healy og Callum Scotson forsøkte seg gang på gang. På vei mot toppen av 2. kategorien begynte også mer rendyrkete klatrere å melde seg på i miksen. Thibaut Pinot og Santiago Buitrago, Sam Oomen og Amanuel Ghebreigzabhier var alle blant de første rytterne over toppen.
Endelig hvile? Neida, angrepsfesten fortsatte i utforkjøringen ned mot neste utfordring på programmet: Muro Lucano.
Her skulle da også den berømte strikken ryke. Leknessund var selvsagt med, det samme var Aurelién Paret-Peintre, Vincenzo Albanese, Warren Barguil, Amanuel Ghebreigzabhier, Toms Skujins og Nicola Conci.
Bak forsøkte Bruno Armirail fortvilet å kjøre seg opp, men franskmannen - den eneste som lå bedre plassert i sammendraget enn nordmannen, ble nødt til å gi opp forsøket.
Ledet Giro d'Italia
Det betød virtuell ledelse i Giro d’Italia til den 23 år gamle mannen fra Tromsø, men samtidig også vissheten om at han hadde brukt mest krefter av samtlige så langt på etappen. Det var heller ikke veldig langt man trengte å gå bakover i sammendraget for å finne ryttere i den samme gruppa som ikke lå mer enn halvminuttet bak ham (Skuijins, Paret-Peintre og Albanese) sammenlagt.
Bak tok Evenepoel - nærmest demonstrativt - en tissepause. Han var, som forventet, beredt til å la La Maglia Rosa seile. Noe naturligvis også resten av hovedfeltet var innforstått med foran starten på etappen.
Opp Valico di Monte Carruozzo begynte de forskjellige strategiene å vise seg. Noen satt i bruddet for å hente klatrepoeng, andre med fokus stivt rettet mot etappeseier og de siste hadde håpet om rosa ledertrøye på overkroppen etter målgang i Lago Laceno.
Her begynte også en lang dag i sadelen å vise seg. Nordmannen ble nemlig nødt til å ta opp jakten på Albanese og Conci på vei ned fra toppen, og slet med å tette luka. Her satt også ryttere med vidt forskjellige egenskaper som eritreiske Ghebreigzabhiers klatrestyrke, til Albaneses gode avslutning.
For Leknessund og franske Aurelién Paret-Peintre var den potensielle bonusutbetalingen på toppen av Colle Molella enorm.
– Presset er på i dag. Han (Paret-Peintre) er i en situasjon nå hvor en etappeseier og potensielt rittets ledertrøye ligger i potten, hvis han kan gjøre en god klatring. Det avhenger av den mannen som er best plassert i sammendraget, og det er Leknessund. Det gjør at begge rytterne kjenner på presset når vi nå nærmer oss den siste bakken, kommenterte legendariske Sean Kelly i direktesendingen til The Global Cycling Network.
Kalkulert kapitulasjon
Med litt over 40 kilometer igjen holdt Soudal-Quick Step fremdeles avstanden under fire minutter. En kombinasjon av at de syv foran samarbeidet godt og at det belgiske laget ikke var interessert å gå ned i kjelleren for å berge trøya, ble etter hvert klart at etappevinneren - og da også den nye sammenlagtlederen, satt helt der framme.
Med to mil igjen måtte Leknessund gi en ny luke på vei nedover.
– Han ser ikke komfortabel ut i det hele tatt. Det bemerket vi også tidligere i en skikkelig utforkjøring. Dette strekket er rettere, selv om det også her går fort. Vi så at han ikke kjørte de svingene i en god linje. Han virker ikke selvsikker, kommenterte Kelly.
I Montella sikret nordmannen seg full på og tre bonussekunder ved «Bonification-spurten». Dermed var avstanden kortet ned til 1 minutt og 37 sekunder.
– Leknessund går for La Maglia Rosa, utbrøt Rob Hatch hos GCN.
Leknessund ga alt
I starten av Colle Molella så det ut som at nordmannen hang med hodet, men det skulle vise seg at han var den sterkeste i gruppa. På tunge gir røsket han seg løs fra bruddkameratene. Ghebreigzabhier måtte kapitulere, mens Paret-Peintre var den som holdt seg nærmest.
– Det ser ut som etappeseieren står mellom de to nå, kommenterte Kelly.
Bak hadde INEOS satt opp tempoet, og kjørte Ilan van Wilder av lasset. Var det slik at britene ønsket å forlenge Evenepoels opphold i den rosa trøya?
På vei ned mot fjellet ble Leknessund kommandert fram for å ta føringer av AG2R-rytteren. Etappeseier og potensiell rosa trøya ble kjøpslått der og da.
En sluttkjørt nordmann hadde ikke noe å stille opp i på oppløpet - men kunne likevel få sin store, rosa drøm oppfylt. 1 minutt og 37 sekunder gikk fort unna for hovedfeltet, og dermed var det klart: Norge hadde fått sin første bærer av La Maglia Rosa siden Knut Knudsen tilbake i 1981.
