Leverte karrierens største bragd – så gratulerte hun feil vinner

Der sitter «lille» Ingvild Gåskjenn som snart skal levere karrierens utvilsomt største resultat. 

– Det er et av rittene man vokser opp med å se som barn. Det er i hvert fall det største endagsrittet i Nederland, og Nederland er en stor sykkelnasjon. Folk har spurt med tidligere år om hvilket ritt jeg går rundt og drømmer om, og da har jeg svart Amstel Gold Race.

– Og så er det her jeg klarer å få til gjennombruddsresultatet mitt, sier hun til Landevei.

Ja, for det ikke akkurat noen nyhet lenger nå, at hun endte opp på tredjeplassen i den spurten.

– Hun var ikke helt blid

Bak både Lorena Wiebes og Marianne Vos. Eller var det omvendt?

Med et smil innrømmer Gåskjenn at hun gikk på en aldri så liten blemme da da hun ventet på podieseansen i etterkant av rittet.

– Det var litt morsomt, for jeg trodde jo at det var Lorena som vant. Så da vi sto bak podiet og ventet på å gå opp på scenen, gratulerte jeg henne. Det var jo hun som jublet, så da trodde jeg at hun vant. Jeg fikk ikke med meg det dramaet som skjedde i etterkant.

–  Hun var ikke helt blid, legger hun til og ler.

25-åringen fra Mijdrecht gjorde nemlig den klassiske «juble-tabben» ta hun fjernet begge armene fra styret og innkasserte seieren, mens veteranen Vos fortsatte å trå – og kastet sykkelen de nødvendige centimeterne fram før målstreken.

Wiebes avbrøt jubelen der og da. Drømmen om å vinne sitt første Amstel Gold Race på hjemmebane var blåst. For denne gang.

Les også

Landevei challenge: – Jeg dro til Oslo kun for å sykle Nordmarka 5000

Flere syklister har allerede fullført noen av turene i Landevei Challenge. Beinharde Nordmarka 5000 ser ut til å være en av de mer populære.

Vos tok sin andre triumf over ryggen av Cauberg, mens Gåskjenn hadde mer enn nok med å sikre tredjeplassen sin.

Heller ikke hennes opptreden på podiet gikk helt etter læreboka. Kanskje var det et resultat av manglende erfaring? Den forrige opptredenen skriver seg helt tilbake under Kreiz Breizh Dames Elite i Frankrike i 2019.

I Valkenburg tok Gåskjenn tok steget ut som den første av de tre jentene, og stilte seg på trinnet som egentlig var reservert til Wiebes.

Også det løste seg med latter og glimt i øyet.

Prøver seg fram i høyden

At hun i det hele tatt kom seg i posisjon til å angripe podiet i Amstel Gold Race er verdt å stanse litt opp med.

Årets utgave ble kuttet ned fra drøye 150 kilometer til litt over 10 mil etter en ulykke. Det er nok litt av forklaringen til at det endte opp med et såpass stort felt ved siste gangs passering over Cauberg.

Det endret også litt på arbeidsoppgavene hennes underveis:

– Jeg skulle egentlig ha plassert ryttere inn i en av de tidlige bakkene i rittet, men etter at rittet ble nøytralisert, ble den del av løypa kuttet ut. Jeg fortsatte likevel å ta litt luker underveis, og hjalp blant annet Mavi (Garcia, vår anm.) med å tette en luke opp til den første gruppa før Cauberg. Der startet vi helt bakerst i gruppa, forteller hun.

Det er heller ikke bare den enkeltprestasjonen som peker seg ut i løpet av 2024-sesongen hennes. I sin andre sesong som sykkelproff har nemlig Liv-AlUla-Jayco-rytteren vært outstanding.

Hun ble nummer 15 i De Brabantse Pijl, 13 på Mur de Húy og nummer 21 i Liége-Bastogne-Liége. I tillegg slo hun til med flere strålende prestasjoner på enkeltetapper i La Vuelta – og ble til slutt nummer 12 sammenlagt.

– Hvor gøy er det å sitte med i finalen under noen av de aller tøffeste endagsrittene i verden, Ingvild Gåskjenn?

– Jeg har helt klart tatt noen steg denne sesongen, men jeg er egentlig litt overrasket selv. Jeg visste at formen var god, men samtidig trodde jeg ikke den skulle være så god. Jeg kom rett fra høydesamling før «Ardenner-blokka». Der så jeg at tallene var gode. Det har nok rett og slett å gjøre med at jeg tatt steg på trening, sier hun.

Les også

Sesongoppkjøring i Colombia: – Bedre enn Teide

Torsdag sykler Katrine Aalerud sitt første ritt for Uno-X. De siste forberedelsene til årets sesong har hun gjort i Colombia.

Høydetrening er et punkt Gåskjenn og mange andre norske toppsyklister har utforsket mer de siste årene. I 2021 fjernet Norges Idrettsforbund også forbudet mot bruk av simulert høyde.

Det har åpnet opp for nye muligheter.

– Jeg bruker høydetelt hjemme som settes opp over senga. I et rom over senga, så der kan jeg stille inn ønsket høyde via en høydegenerator. I tillegg satte laget opp en høydesamling for min ryttergruppe som var litt kortere enn jeg kunne tenke meg (snaue to og en halv uke, vår anm.), så da utvidet jeg den på den måten. Det har blitt litt sånn, forteller hun.

–  Og nå oppholder du deg i Andorra, gjør du det også med tanke på å få med deg litt ekstra gevinst fra høyden?

– Jeg er her mest fordi kjæresten min har en leilighet her. Jeg får ikke like mye effekt som jeg fikk på samling i Sierra Nevada, men leiligheten ligger på 1800 meter så noe hjelper det jo. Jeg skal være her i litt lengre periode, så får vi se om vi får noen effekt ut av det, sier hun.

Etterlengtet gjennombrudd

Neste punkt på kalenderen er Tour de Suisse (15.-18. juni). Etapperittet hun gjorde det skarpt i som rytter for Team Coop-Hitec Products.

Hortenseren tok sjetteplassen i Vaduz for to år tilbake, og ble nummer ni under den langt tøffere avslutningen mot Lenz dagen etter.

Hun har vært et «work in progress», men de som følger sykkelsporten tett har kun gått rundt og ventet på det store gjennombruddet.

– Hun viste allerede i Coop-Hitec at hun hadde et veldig bra nivået inne, men det første året på WorldTour ble dessverre preget av mye sykdom i oppkjøringen til sesongen, sier Magnus Drivenes, sykkelekspert i TV 2.

– I år har hun derimot holdt seg frisk, og det har gjort at hun har tatt steget vi har ventet på. Det som er morsomt med Ingvild, er at hun behersker det aller meste. Hun går meget bra oppover, og er i tillegg meget eksplosiv. Det er en deilig kombinasjon som gitt henne mange gode resultater i år, påpeker Drivenes.

– Jeg la egentlig ikke merke til henne før i 2021, da det begynte å se ut til at hun begynte å nærme seg et gjennombrudd, sier Mathew Mitchell som følger kvinnesykling for nettstedet procyclinguk.com.

– Jeg tror noe av det dreide seg om interne forhold i Coop-Hitec, da midlene de hadde ikke strakk like langt som tidligere og det større sjanser til å sykle i en beskyttet rolle. I 2022 virket hun klar for å få muligheten i WorldTour, og da var det litt synd at Liv-Jayco så ut til bare å bruke henne som en domestique (hjelperytter), og da lurer man jo på om karrieren vil stanse opp litt på et større lag. Så det hun nå fikk til under Amstel Gold Race og vueltaen, var et skikkelig gjennombrudd og en påminnelse om at hun faktisk har tatt et høyere nivå i det stille, sier Mitchell.

Lukas Knöfler, som dekker kvinnesykling for cyclingnews.com, er også mektig imponert over hva den norske 25-åringen har prestert denne sesongen.

Han peker på at Amstel Gold Race ble kortet på grunn av ulykken som involverte en politikvinne på motorsykkel og en bil underveis. Derfor velger han seg i stedet et annet av resultatene fra klassikerne:

– Jeg synes nok at Fléche Wallonne var enda mer imponerende. En 13.-plass på Mur de Húy er slettes ikke dårlig. Dersom man ser på de siste årenes resultater finner man navn som Ricarda Bauernfeind, Shirin van Anrooij og Grace Brown i på den plassen der, påpeker han.

– Vueltaen var så det definitive gjennombrudd, med gode plasseringer både i spurter og på den korte avslutningen på 7. etappe, kombinert med god kjøring oppover til en 14.-plass. Hun kan ennå ikke klatre med de aller beste, men det er ikke sent å gjøre noe med det. Og selv om det ikke skulle gå, er Ingvild nå en rytter å regne med i de småkuperte rittene, der hun også har en formidabel spurt. Det er en kombinasjon som kan bringe riktig mye suksess innenfor kvinnesykling, sier Knöfler til Landevei.

–  Ikke stort behov for å klatre bedre

Det siste poenget der, er noe Gåskjenn også synes høres fornuftig ut. Hvis hun må velge mellom å bli mer spesialisert for å takle lengre etapperitt eller henge med i toppen av klassikerne, svarer hun følgende:

– Jeg har egentlig ikke noen plan for hvilken retning jeg skal utvikle meg videre som sykkelrytter. Jeg har egentlig ikke et ønske om å gå rett videre mot å bli en bedre GC-rytter eller klatrer. Min ryttertype passer veldig bra for veldig mange dameritt.

– Jeg klarer å komme over en del bakker og ha igjen litt punch til slutten. Det passer derfor mange av profilene innenfor kvinnesyklingen, og det gjør også at jeg ikke føler noe stort behov for å bli en enda bedre klatrer, forteller hun.

Les også

Den lange reisen mot toppen av Tour de France

Torstein Træen er inne i sin sjuende uke på 2000 meter over havet. 27-åringen går nye veier for å utvikle seg som klatrer.

– Det store spranget fra junior og over til eliteklassen hos damene har blitt mye omtalt. Kommer framgangen din som en konsekvens av at du har begynt å venne deg til nivået innenfor WorldTour og at du nå tåler hardkjøret bedre?

– For meg var det i hvert fall en hard overgang å ta. Jeg hadde ingen sjanse de første par årene mine i eliteklassen. Det var helt håpløst. Jeg vet at Carl Erik (Pedersen, landslagssjefen, vår anm.) liker å bruke meg som et eksempel i slike sammenhenger. Det er fint for å yngre ryttere å se at du kan komme deg videre selv om du ikke tar stegene med en gang, sier hun.

– Jeg tror de stegene jeg har tatt nå er et resultat av at jeg begynner å få mange år på ryggen med god trening. Det går litt opp og ned. I 2020 hadde jeg helseplager, og det ble uansett ikke så mange ritt. Men uavhengig av det, så gikk jeg 2-3 måneder uten trening. I fjor slet jeg mye med sykdom, men samtidig opplevde jeg at jeg klarte å ta nye steg i treningen sammenliknet med året i forveien. Så jeg tror det er et resultat av jobben jeg har lagt ned over tid, sier hun.

Interesse fra andre lag

Et annet moment som er litt kuriøst er det faktum av at hun ikke har syklet som beskyttet leder i noen av rittene hun har fått sine toppresultater i.

– Det stemmer, det. Alle resultatene har kommet som en følge av at den opprinnelige lederen har hatt dårlige bein eller har punktert ut. Så det er litt tilfeldigheter ute og går. To ganger har jeg fått beskjed om via radioen at de endrer på planene og at jeg skal spurte i stedet. I vueltaen gikk vi for Mavi Garcia helt til de siste to etappene. Da fikk jeg frie tøyler.

– Ønsker du mer ansvar i laget foran neste sesong?

– Ja, det gjør jeg jo. Sånn som i fjor stresset jeg ikke så mye med det. Jeg følte jeg ikke var god nok til det etter at jeg hadde slitt med sykdom. Nå har jeg vist at jeg har noe der å gjøre i finalene, og da ønkser man også å få noen egne muligheter iblant.

Inne i sitt siste kontraktsår for sin australske arbeidsgiver, kunne heller ikke timingen vært stort bedre.

– Det er aldri feil med litt resultater på vårparten når man er inne i et kontraktsår. Det har vært litt interesse, ja, bekrefter hun.

– Hvor store sjanser er det for at du velger det trygge og blir værende der du er nå i en periode til?

– Det er et av alternativene jeg ser på som sannsynlig, men jeg har også noen andre lag som er interessante. Det er flere ting som spiller inn: Lønn, egne muligheter og hvordan samtalene med lagene går. Jayco er definitivt et godt alternativ, og de har et godt apparat rundt rytterne sine under ritt. Det kan fort bli dem, men jeg har ikke tatt den avgjørelsen ennå.

– Uno-X er selvsagt et av lagene som er interessante og som jeg tenker på. Det gir seg litt selv når det er et såpass godt, norsk konsept der ute, sier hun.

Drivenes i «TV 2-bua» tror det blir rift om 25-åringens underskrift. Det på grunn av det som må beskrives som et av de aller største norske gjennombruddene hittil denne sesongen:

– Jeg håper hun velger et lag der hun blir kjørt for i de rittene som passer henne. Jeg synes hun har fått lite hjelp i Ardennene og i La Vuelta Femenina i Jayco, men det virker som de omsider har skjønt hva som bor i Gåskjenn.

– Uno-X bør også strekke seg langt for å hente henne. Det er en ryttertype de trenger, en som har bra kapasitet og god avslutning. Jeg tror nok det er best å styre unna de største lagene. Der er det mange nok kokker fra før, mener Drivenes.

Les også

– Uansett hvor jeg gikk, så fulgte han etter

Knud Knudsen fikk en svært ivrig unggutt fra Larvik etter seg. Noen år senere syklet de sammen i profflaget Bianchi.