Slik gikk det da Landevei syklet turutgaven av Amstel Gold Race

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2015, men er republisert til glede for nye lesere!

Louis Verdasdonk er en enorm nederlandsk flatebanker i lilla trøye fra det legendariske Diana-laget. Vi gikk surr i antall mil for minst fire timer siden, så akkurat når og hvor vi møtte han for første gang er uvisst. Det var uansett ved det eneste litt dårlig merkede punktet i løypa. Der viste han vei, og det var bare å bite seg fast.

– Vi hakke tid altså, det er spurt, stotrer Sverre frem.
– Jammen, han var helt død altså! Jeg tror dere må lete etter han, utbryter Verdasdonk.

Kjempen forsvinner bak oss i det vi tråkker maks på de siste to hundre meterne. Tømme tanken etter 250 kilometer, kjempeidé der og da. Kjempeidé, som vi vet kommer til å svi når vi skal kjøre neste ritt om tre dager.

– Veldig bra kjørt altså gutter, gratulerer med vel overstått. Men jeg tror dere må sjekke kompisen deres altså, sier Verdasdonk før han triller bort til medaljehentingen.

Det er ikke ofte jeg har lyst på medalje for en amatørprestasjon. Men dette er de lengste 265 kilometerne jeg har syklet noen gang.

Vi er akkurat ferdig med Amstel Gold Race for amatører.

Vi har akkurat krysset samme målstrek som proffene skal krysse i morgen. Målstreken ligger for anledningen halvannen kilometer fra toppen av Cauberg, der den tidligere målgangen lå. Vi har syklet Amstel Amateur, og proffene skal sykle selveste Amstel Gold Race. Første ritt i den beinharde Ardenneruken.

...

Lørdag 13 april, klokken 14.30 i Valkenburg, Nederland:
Herre min hatt for et opplegg tenker jeg, det er nesten komisk hvordan dette rittet foregår. Det første av de siste tre vårklassikerne. Ardenneruken består av ritt der klatrere og klassikerspesialister møtes. Smale Beneluxveier og brostein møter lange klatringer. Grovlemmede nordeuropeere møter tynne spanjoler til dyst.

Og dagen før proffene sykler kan amatørene sole seg i glansen og måle tid mot de beste. Nettopp det vi gjør nå, på kryss og tvers i regionen Limburg sydøst i Nederland.

– Hvor langt har vi syklet nå? Spør Gjermund. Han er allerede halvveis i kjellern, og vil vite alt om kilometer og høydemeter. Stakkars mann, tenker jeg og Sverre.

Vi sykler på kryss og tvers av Limburg. Frem og tilbake, og opp og ned. Gjennom hagen til en mann, ut oppkjørselen til en annen. Over jordet til en gård, rundt samme jorde, helst begge veier.

Det er skarpe svinger på 90, 180 og 270 grader hele tiden. Opp og ned på sadelen. Endeløse klatringer, over og under åser. Sidevind, motvind, medvind, side-motvind, viftekjøring og alt annet enn rytme, hele tiden. Fader til mareritt dette skal være da? Gateritt på 250 kilometer.

Kreftene begynner å tære på, men lyspunktene kommer. Arrangøren gjennomfører rittet prikkfritt. Løypevakter og matstasjoner er strategisk plassert, og gjennomføringen går som en drøm. Vi sykler mye på sykkelveier men i Nederland funker slikt.

– Ajajaj, her er det mer «Snelle Jelle»! Bra jeg ikke var lei av det da! fortviler Sverre.

Krydderkaken med det lekne navnet smakte konge for 15 mil og 2000 høydemeter siden, nå føles det som å tygge oksepung. Gjermund sluttet å snakke for to matstasjoner siden, og har mer enn nok med emballasjen, indre demoner og en hudfarge som antyder skjørbuk.

Vi går løs på neste bakke. Jeg og Sverre kjører jevnt. Gjermund er vi litt usikre på hvilken idrett bedriver. Han sykler sikksakk.

– Er dere her for første, andre eller tredje gang, spør løypevakten.
– Tredje. Minst, svarer jeg.
– Haha, ja da er det høyre her, sier han. Vi stoler blindt på mannen.

Gjermund er i ferd med å klikke, bokstavelig talt. Han får ikke klikket inn i pedalen, og da jeg legger hånden min på ryggen hans for å hjelpe han å holde farten svartner det.

– Åååh, nei, ikke ta på meg! JEG SKAL SYKLE SELV!! FAAEEN!

Jeg har aldri sett mannen i «alle-er-dumme-når-jeg-er-sur-modus». Jeg og Sverre velger å følge hans ordre, han blir igjen. Vi fortsetter på kryss og tvers. Frem og tilbake. I lange sløyfer hit og dit. En time senere ser vi plutselig Gjermund igjen. Det er bare femti meter mellom oss, og han står på andre siden av et jorde. En traktorvei går mellom oss.

– Gjermund! Halla, her er vi! Roper Sverre.

Gjermund kaster hodet fra høyre til venstre. Han minner om en forvirret mentalpasient som snapper opp stemmer fra løse luften. I det Gjermund ser oss på andre siden, går det samtidig opp for ham at traktorveien ikke er ruta. Han har en sløyfe på én mil igjen, som vi akkurat har tilbakelagt. Han kollapser på sykkelen. Skjelven bøyer han hodet i fallitt over styret. Innser hvor mye mer han faktisk har igjen.

Vi fortsetter videre. Gjermunds lidelser gjør våres liv lettere.

– Hæ, skal vi opp der? Spør jeg Sverre. Det skal vi. Opp Kuitenberg.

En mil før mål ser vi bare en vegg av en vei som klatrer opp en åsside. Nesten som en sti på et maleri. I solnedgangen ser vi skygger som sjangler seg oppover. Det vil si, utslitte syklister som i hovedsak går sikksakk. Kuitenberg.

– Åssiden er så bratt at den er stengt for publikum under rittet. Tidligere rullet drita fulle tilskuere nedover åssiden i hopetall. Ølflasker likeså, og det likte ikke rytterne, forklarer en av løypevaktene før vi klatrer Kuitenberg.

– Virker den GPSen din eller, for jeg vil vite hvor langt det er igjen, NÅ! sier Sverre.

Fytte rakkern og Ardenneruken er hard tenker jeg, for utkjørt til å forklare at jeg tror GPSen lever sitt eget liv. Det lukter mål, eller rettere sagt stinker øl, i det vi begynner å klatre i Cauberg. Syklister i alle fasonger har startet festen etter å ha fullført en av rittets fire distanser. Etter klatringen er det flatt en kilometer før vi starter spurten.

Vi må liksom spurte. Sverre er mer eksplosiv i låra enn en kinaputt fra Svinesund, men jeg kan saktens spurte jeg også. Mens vi ligger og lurer på hverandre kommer en diger branne opp på siden av oss. Det er Louis Verdasdonk, kjempen vi møtte tidligere på dagen.

– Dere må se etter kompisen deres! Sier Verdasdonk. Han er oppriktig talt bekymret etter å ha sett Gjermund sjangle på sykkel. Jeg og Sverre er mer opptatt av spurten. Over mål finner vi oss en frityrsjappe og bestiller frites.

...

Lørdag 13 april, klokken 19.30 i Valkenburg, Nederland:

Det ringer i telefonen. Gjermund er omsider kommet i mål, et godt stykke bak meg og Sverre.

– Ja, ok? Har dere spist? Pommes frites? Det er greit, jeg er egentlig ikke så sulten, sier han.

Han furter. Men nå er han i mål, vi er ferdige med Amstel Amateur, og snart er vi venner igjen.

– Jeg tror kanskje jeg har et par Snelle Jelle igjen, sier han og legger på.