Vår lille aperitif, eller er den vår kaffe etter de store pavéer, er Brabantse Pijl/Fleche Barbaconne, altså den brabantske pilen. Det er et overgangsritt som skal lette alle flamske sorgtunge hjerter etter at brosteinssesongen egentlig sluttet på velodromen i Roubaix. Det begynner derfor riktig vakkert og hjemmekjært på snill brostein i Leuven onsdagen mellom Roubaix og Amstel. Senere i rittet skal det svi ordentlig i de flamske Ardenner. Ardennerrittene er generelt lite skjemmet av lange flater. De favoriserer rytterne med klatrebein, og man vil kunne se endagsfavoritter kjempe om seieren med enukes- og treukersfavoritter.
Søndag er vi i gang på ordentlig. Amstel Gold Race går ikke i Belgia, men krøller seg omkring i den lille snippen av Nederland som stikker ned mellom Belgia og Tyskland. Du skal ha både mage og bein for både å tørre og holde unna opp rittets hovedattraksjon Caubergbakken i Valkenburg, den eneste bakken i proffsirkuset som lukter øl. Philippe Gilbert har både mage og bein, og han kan Cauberg. Han har vunnet både Amstel og blitt verdensmester etter å ha forsert den raskere enn noen annen. Her er han fotografert ved mage.
Hjemmefavoritten Jan Raas vant Amstel så mange ganger at det på folkemunne ble hetende Amstel Gold Raas en stund. Her er han både regjerende verdensmester og lynings på en følgemoto. Intet er nytt under solen, med andre ord. Prisvinnende bildeserie fra 1980.
Amstel har ufattelig mange bakker og mengder av gatemøblement som sammen gjør rittet vanskelig omtrent fra kilometer null komma tre. Ingen mulighet for en rolig start, altså, men rittet er ofte så kontrollert at et ganske stort felt kommer samlet til bunnen av Cauberg siste gang, at nå har man gjort om på finalen slik at ikke alt som kan skje skal i rittet skal foregå der.
Skål! Rittet har, som du kanskje har skjønt, navn etter ett av Amstels brygg. Roman Kreuziger vant for noen år tilbake foran Alejandro Valverde og Simon Gerrans etter et sjeldent og flott solobrudd. Men hvorfor ville han absolutt vinne Amstel Gold, han som kommer fra Plzen?
I Fleche Wallonne, Den vallonske pilen, dreier alt seg om én bakke, Mur de Huy. Syklingens lengste kilometer kalles den gjerne, men så er den da 1300 meter fra bunn til topp også. I venstresvingen her knekker den til litt ekstra. 20%. Dobbeltau!
Fleche Wallonne har i mange år vært fast i kvinnenes verdenscup. Tatiana Guderzo danser opp Muren i Huy. Legg spesielt merke til den vakre sammenstillingen av verdensmesterstiper, Bryne Cykleklubbs emblem, og Philippe Gilberts beundrende blikk.
Fleche Wallonne har, om man ser bort fra disse vanvittige 1300 metrene, tradisjonelt vært relativt flatt til ardennerritt å være, så da får kanskje feltet form som en pil som beveger seg gjennom landskapet. Det var vel det de mente at de så, de som ga rittet navn en gang. Poetisk lisens er egentlig ganske fine greier.
Liege-Bastogne-Liege. Den gamle damen. Det fjerde av sykkelårets fem monumenter. 4000 høydemeter omtrent fordelt på gode 250 km, og de fleste høydemeterene kommer etter man snur i Bastogne.
"- Nuts!" som han sa, øverstkommanderende for de omringede amerikanske fallskjermsoldatene i Bastogne julen 1944, da han fikk tilbud om å overgi seg av de tyske styrkene.
Philippe Gilbert kjører i filler brødrene Schleck i sin store sesong for noen år tilbake. De må ha tenkt det: "Nuts! Vi har ingen!"
La Doyenne, Den gamle damen altså, verdens eldste sykkelritt som Liege-Bastogne-Liege nå engang er, har en tendens til å favorisere den sterkeste rytteren. Bildet er fra 1997. Den originale Master of Slam, Michele Bartoli, forklarer Laurent Jalabert og Alex Zülle at han skal lage pizzadeig av dem i Cote Saint-Nicholas. Bakken er den siste kategoriserte før mål i Lieges forstad Ans, og går igjennom et forferdelig stygt industriarbeiderstrøk (se på bildet av Gilbert og Schleck-brødrene en gang til) hvor det tradisjonelt har bodd svært mange italienske immigranter. Bartoli holdt ord og lokalbefolkningen var i ekstase.
Frank Vandenbrouckes liv og død er en av sportens mange tragedier fra det epohysteriske nittitallet. I 1999 fortalte han på pressekonferansen at han skulle angripe og avgjøre på La Redoute, Liege-Bastogne-Lieges kanskje mest kjente bakke. Som sagt så gjort. Det var majestetisk, keiserlig, storslått, men med hans videre skjebne i minne også del av en svært trist historie.
Valloniet kalles gjerne rustbeltet på grunn av de mange nedlagte stålverkene som ikke akkurat forskjønner omgivelsene. Men her i Houffalize og La Doyennes første bakke etter rundkjøringen i Bastogne, Cote Saint Roche, hvor man hvert år får nye varianter av denne vakre og ikoniske scenen.
Houffalize fikk særdeles hard medfart under det virkelige ardennerslaget i ukene før og etter jul 1944. Den geniale, sterkt religiøse (han kunne ofte banne som en bryggesjauer), og sprutgale amerikanske General George S. Patton var medvirkende til ødeleggelsene, og ble ved synet av hva han hadde vært med på å utrette inspirert til å skrive ny tekst på julesangen "O Little Town of Bethlehem":
O little town of Houffalize,
How still we see thee lie;
Above thy steep and battered streets
The aeroplanes sail by.
Yet in thy dark streets shineth
Not any Goddamned light;
The hopes and fears of all thy years
Were blown to hell last night
