På hjul med Alexander Kristoff

– Jeg kan ha et intervju på tirsdag, men jeg trener seks timer den dagen så det må bli på ettermiddagen i så fall, ved femtiden. Med mindre du kan være med på langturen, eller deler av den, og du kan snakke med meg underveis?

Hvis det er det som skal til for å intervjue Norges desidert beste syklist denne sesongen er det bare å ta seg sammen, pakke sykkelkofferten og ta turen til oljebyen.

– Jeg kjører ikke hardt bare mange timer, så du klarer nok fint å henge med de første timene liksom, sier bronsevinneren fra London-OL.


– Da får vi prøve det da, tenker jeg. 

Morgenflyet til Stavanger
 er fullt av herrer i dress og lønnsslipper fra Statoil, BP og Shell. Helt foran i Norwegian-flyet finner jeg min plass. Notatblokka ligger i en liten IKEA-plastpose i sekken. Planen er å pakke den i baklomma og notere hvis vi eventuelt stopper på turen.

– Møt meg på Sola Strand Hotell klokken 11.

Beskjeden fra Stavanger-gutten uten skarre-r-er og «løye» i vokabularet er klar. Jeg må stå klar med sykkelen i gir og ørene på stilk. Beina bør jeg også ha orden på.
 Sola Strand Hotell ligger lekkert til i gangav-stand fra flyplassen.

Heldigvis, for planen er å spasere bort dit, låne en garderobe og ikle meg sykkelklær og montere sykkelen. God tid er beregnet inn, selv om sikkerhetsvaktene på Sola lufthavn gjør sitt ytterste for at den tidsbufferen jeg har unnet meg på morrakvisten skal bli spist opp av at jeg må vente på utlevering av sykkelen.

Jeg ender opp med å montere den i ankomsthallen. Kofferten leverer jeg til oppbevaring i parke- ringshuset, før jeg sykler bort til hotellet med en hjulpose full av skiftetøy.


– Faen, jeg glemte hjelmen på Gardermoen, kommer jeg plutselig på.


– Jeg har ikke syklet uten hjelm på 15 år, jeg har ikke tenkt å begynne nå, sier jeg på telefonen til Mavic-importør Racing Depot.


– Kan dere låne meg en hjelm og levere den til Sola Strand før 11? Jeg skal på sykkeltur med Kristoff og intervjue ham.

– Jo, det må vi klare å få til. Før 11 på Sola Strand?


 2013-SEIER: I det belgiske etapperittet KBC Driedaagse van De Panne-Koksijde vant Kristoff den tredje etappen og tok andreplass sammenlagt. Foto: Cor Vos    

Jeg setter meg ned i strandbaren og spiser frokost. Tenker på hva som driver en proffsyklist. Alexander Kristoff er en av de aller beste nå. I vår var han nære på å vinne tredagersrittet Driedaagse De Panne-Koksijde sammen-lagt, bare slått av Frankrikes superstjerne Sylvain Chavanel.

At Kristoff fremstilles som en overraskelsesmann er egentlig litt rart. Han ble norges- mester i fellesstart som 19-åring i 2007 ved å slå Thor Hushovd i en spurt. Flere snakket om at unggutten burde ha latt Thor vinne slik at han kunne få vist frem mestertrøya i Touren. Alexander Kristoff hadde sin egen karriere å tenke på.

– Er du klar? Gutta står og venter i krysset her.

Både Kristoff og sjåføren fra Racing-Depot svinger inn på parkeringsplassen samtidig.
 Jeg takker for hjelmen og slenger meg på sykkelen. Gutta som venter er de unge syklistene
på det lokale kontinentallaget Østerhus-Ridley.

Alexander trener gjerne med de lokale når han er hjemme i Stavanger. Flere forhenværende og regjerende norgesmestere står i tilnærmet vinterhabitt og venter. Det er regn i lufta. Vinden hyler rundt hushjørnene. Sanda fra Solastranda fyker over veien.

Alexander kommer rett fra en vårsesong som virkelig har bekreftet hans posisjon som en av verdens beste klassikerryttere. Fjorårets OL-bronse kom kanskje brått på mange, men Kristoff så på seg selv som medaljekandidat på forhånd.

Årets fjerdeplass i Flandern, åttende i Milano – Sanremo og niende i Paris–Roubaix er helt etter planen som Alexander har lagt sammen med tre neren, stefaren Stein Ørn. I snart ti år har de to samarbeidet om en langsiktig plan. Så langt har de truffet bra.


– Jeg bestemte meg for å satse på sykling da jeg gikk på videregående, sier han da vi kommer i gang på sykkelturen.

Han har kanskje bodd i Stavanger det meste av livet, men dialekten er ren Oslo.


– Jeg flyttet hit da jeg var ni, sier han.


– Man kan ikke bare bestemme seg for å bli sykkelproff, men jeg ga meg selv tiden frem til jeg ikke var U23-syklist lenger. Hadde jeg ikke blitt proff da, måtte jeg ha begynt å tenke på å få meg en utdannelse. Selv om jeg hadde mange gode resultater som U23 holdt det på å ikke bli noe av proffkarrierene. Jeg hørte ikke noe fra noen før BMC tok kontakt i september [2009, red.anm.].

– Har du egentlig noen plan B, eller er det kun syk- ling nå?

– Jeg har tatt ett fag på BI. Jeg fikk B, men det bør man vel kanskje klare når man bare tar ett fag, sier han.

– Det var så nære jeg var å begynne på en plan B. Jeg hadde allerede begynte å studere. Nå er det plan A som gjelder så lenge det går.

Plan A betyr for Alexander Kristoff å prestere så godt han kan på sykkelsetet og tjene seg opp nok penger til at han kan leve av det resten av livet.

– Jeg tenker at jeg trenger ti millioner på konto for å kunne leve på det. Sånn som ting har gått nå så kan det se ut som om det skal kunne gå an å få til. Han snakker om penger og hvordan han allerede har prøvd seg på noen investe- ringer med hell.

– Har man penger, blir det lettere å tjene mer penger, sier han.
 Nå bor han i et hus han låner av moren Anne 
i Stavanger. Til sommeren skal hans biologiske far, Pål Thomassen, flytte til Belgia som NRK-korrespondent. Sannsynligvis vil Alexander ta med seg familien og flytte med, i hvert fall i perioder.

– Jeg begynte på minstelønn i BMC. Det betyr ca 350 000 kroner i året, men det blir nok fort 400 000 kroner inkludert pengepremier som deles i laget, forteller han åpent. I tillegg er han selvfølgelig mye på reisefot med laget, og da har han ingen utgifter. Men det er de neste årene som skal bli innbringende for den spurtsterke syklisten.

– Jeg regner med å kunne tre-, eller firedoble lønna mi neste år. Jeg er allerede i dialog med flere lag, sier han, vel vitende om at det ikke er lov å forhandle om kontrakter før ut i august.

– Jeg vet jeg kan få en god kontrakt neste år. Jeg gikk bevisst inn
på kun en to-årskontrakt med
 Katusja, selv om de ville ha meg på en treårskontrakt. Jeg hadde trua på at jeg kunne få gode resultater i år og står sterkt nå. Jeg regner med at det skal løse seg nå rent økonomisk, nærmest roper han i det en real vindkule gjør at vi må lene oss opp mot vinden. Vi ligger i andre linje i gruppa. U23-norgesmesteren fra i fjor, August Jensen, ligger i front sammen med Fredrik Galta. Det går rolig, tross vinden.

Girøret til Alexander Kristoff er bøyd. Den elektriske giringen på Canyon-sykkelen hans slurer litt.


– Det skjedde på flyet hjem. Sykkelen går ofte i stykker på flyet, sier han.

– Vi har bare fått noen tynne, myke sykkelkofferter av laget.

Også den ene flaskeholderene er brukket av. Den er tapet fast til seterøret. Det funker. Han får trent det han skal.

HVERDAGEN: Alexander Kristoff på treningstur med lokale ryttere fra Østerhus-Ridley. Foto: Øyvind Aas 

Han sykler med skjerm festet i setepinnen og en skosåle som skjermforlenger. Sykkelen er skitten, men den har det typiske styreframspringet du kun ser hos proffene, 140 millimeter langt. I tillegg har han computer og wattmåler fra SRM. Også det en typisk proffsignatur. Antrekket består av røde Katusja-langbukser, skotrekk fra skosponsoren, obligatorisk proffdrakt og regnjakke.

– Nyter du det å sykle 7-timersturer, eller ser du på det som en jobb, spør jeg mellom vindkulene. Regnet har ennå ikke gjort så mye ut av seg.


– Jeg ser egentlig på dette som en jobb. Det er sjelden jeg nyter å sykle. I hvert fall på en dag som dette er det ren jobb. Dagen består av den allerede nevnte vinden, 5-6 grader, regnbyger og ganske gufne forhold. Det har blitt snakket om å korte ned turen i gjengen. Både seks og fem timer i stedet for sju er foreslått.

– Noen fine dager om sommeren når solen skinner og du sykler i kort-kort er fine, men jeg behandler dette som en jobb. Målet er å gjøre en så god jobb de neste ti årene at jeg kan klare meg økonomisk, sier han.

Syklingen sørger for at pengene kommer inn på konto. Men han må klare seg uten av del av de godene som vanligvis følger med arbeidslivet.

– Jeg fikk jo ikke noe pappaperm. Det er vanskelig å få til med min type jobb, sier han.

Han ble pappa til Leo i november. Noe som mange er redd for at skal legge dempere på en idrettsutøvers karriere, men det var etter planen, det også.


– Ja, vi planla det så godt vi kunne for å få ham utenfor sykkelsesongen. Kjæresten, eller jeg må vel nesten si forloveden nå, studerer til å bli lærer. At hun får en jobb med lange sommerferier er bra siden jeg aldri kan ta ferie om sommeren. Foruten pappaperm har det også vist seg vanskelig for Kristoff å få lån i banken.

– Selv om jeg tjener ganske bra til å bare være 26 år er det vanskelig i banken når jeg bare har toårskontrakt, sier han.

Vi passerer gjennom Sandnes. Vi må inn om depotet, det vil si sykkelimportøren Racing Depot. En av gutta har glemt å ta med regnjakke.

– Det hender jeg korter ned turene når været er for dårlig, sier Alexander, men når han har valgt å bosette seg i Norge så er han nødt til å takle dårlig vær også. Turen vi er på består av en rekke større og mindre runder som tilpasses etter vær og ønsket varighet. Blir det alt for galt går Kristoff innimellom av veien og på rulla i garasjen for å fullføre påkrevd antall timer.

– Jeg blir aldri igjen i Italia eller Frankrike for å trene etter ritt. Da ønsker jeg bare å komme hjem. Guttungen vokser fort og jeg vil være hjemme så mye som mulig.

Da han syklet på BMC-laget ble det lagt et press på ham for å få ham til å bosette seg i Sør-Europa. Lagsjef Jim Ochowicz mente at Alexander ikke var dedikert nok, at han ikke kunne bli god til å sykle av å gå på ski om vinteren. Men Alexander har fulgt sitt eget opplegg sammen med landslagslegen, stefaren og treneren, Stein Ørn i alle år.

Han har ikke tenkt til å slutte med det nå som det begynner å gå skikkelig bra.

– Jeg går heller ikke på ski om vinteren, det har jeg ikke gjort på flere år, forteller han blant steingjerdene på Jæren.
 Etter at Kristoff forlot BMC til fordel for det russiske Katusja-laget har han både fått bedre resultater og mer tillit.

– I Katusja er det ikke noe press om å følge deres opplegg. Så lenge jeg får resultater er de fornøyd med at jeg bor her og følger mitt eget opplegg. De har skjønt at jeg er verdt å satse på, og jeg har blitt lovet støtte i Touren. Laget skal kjøre for sammenlagten med Joaquim Rodriguez, men har også lovt å kjøre for meg i spurtene, sier han.

Lagkameratene er sjelden treningskamerater. Når det er ritt får Kristoff flybillettene i posten, blir hentet av en soigneur på flyplassen og deltar på taktikkmøte og har i noen tilfeller en gjennomkjøring i løypa.

Bortsett fra i perioden med vårklassikere har han vanligvis bare en dag eller to sammen med laget i forbindelse med ritt. Han er sjelden i Russland, men har vært på laglansering i lagets hjemland.
Når vi kommer inn på press og treningsopplegg er det vanskelig å komme utenom dopingproblematikken og det at Katusja ikke fikk World Tour- lisens før langt utpå vinteren.

– Føler du at det er lettere å prestere nå som det er blitt ryddet opp i feltet? spør jeg.


– Hva mener du?


– At det er mindre systematisk doping, presiserer jeg.

– Jeg vet ikke. Det virker som om det er lettere å få resultater nå, men jeg vet ikke hvordan det var før. Jeg tenker ikke så mye på det egentlig. Jeg gjør mitt, sier han.

Jeg graver litt til.

– Ble du overrasket da din lagkamerat i BMC George Hincapie stod fram?


– Jeg ble ikke overrasket over Hincapie. Jeg blir ikke overrasket når noen av den generasjonen blir tatt. Jeg blir ikke overrasket hvis Ekimov [Kristoffs sjef i Katusja, som tidligere syklet for Armstrong på US Postal] dopet seg i karrieren heller, sier han.


– De er heller ikke noe mindre opptatt av antidopingarbeidet i Katusja enn de var i BMC, sier han.

At lagets lisens ikke var i orden gjennom vinteren på grunn av at UCI mente laget har hatt et dopingproblem, mener han ikke har påvirket treningsarbeidet.
Kristoff har uansett selv tatt klar avstand fra doping og har vært mer klar for å snakke om problematikken enn mange andre.

Da hans venn og tidligere lagkamerat Taylor Phinney gikk ut og etterspurte en debatt om lovlig medikamentbruk i sykkelsporten, var Kristoff en av få som støttet Phinney offentlig. Legesønnen Kristoff mente at den stadige knaskingen av smertestillende tabletter i sykkelfeltet er en uting.

OL-SPURTEN: Alexander Kristoff fant massespurten og tok OL-medalje i London i 2012. Foto: Cor Vos

Den unge mannen vokste opp i det vi
 så klisjéfylt kan kalle enkle kår, på Kolbotn og Kringsjå i Oslo. Han hadde en mor som jobbet seg gjennom medisinstudiene og en hverdag uten bil. Han er samme årskull som Edvald Boasson Hagen og har på linje med Edvald også vært en barne- og ungdomsstjerne. Likevel
 har han havnet i skyggen av Sky-stjerna fra Rudsbygd.

Da Kristoff tok plassen til Kurt Asle Arvesen i 2010-VM vakte det oppstandelse. Det ble mindre bråk da Kristoff ble vraket foran København-VM i 2011, til tross for at det var en paddeflat løypa som passet spurteren.

I offentligheten var det også opplagt at han var hjelperytter for Edvald under OL i London. En rolle som kanskje kostet ham en enda edlere medalje? Før OL uttalte han at han ikke syntes han hadde fått nok kred for det han hadde gjort så langt i sesongen.

– Jeg føler meg av og til i skyggen. Men så har jeg ikke hatt like mange seiere som Edvald, da. Kanskje hadde jeg fått like stor oppmerksomhet dersom jeg vant mer, men jeg kunne nok fått mer oppmerksomhet de gangene jeg har gjort det bra, sa han til Rogalands Avis mens han var hjemme og forberedte seg til lekene i London.

Bronsespurten ved The Mall i London var et vendepunkt og i år har han definitivt tatt ste- get ut av skyggen. I Tour of Norway i mai slo han Boasson Hagen i alle spurtene de utkjempet side om side, tidvis overlegent. I vårklassikerne beviste han for alle at han ikke har noe problemer med å stå distansen.

– Utholdenheten er vel min fremste styrke, sier han selv.
– Jeg trener flere timer enn de fleste, men det går rolig, forteller han da vi har kommet oss på veien igjen. SRM-computeren viser at han har 97 i puls og tråkker snaue 150 watt. Selv for en vanlig mosjonist er dette skikkelig rolig.

– Blir det noe treningseffekt av dette da, spør jeg, mens jeg får en vindkule inn fra høyresiden.


– Når det blir lange turer som dette er det ikke noe problem at det går så rolig. Det har uansett blitt mange timer denne uka allerede, sier han. Landeveissyklister er kjent for å trene mye og lenge. Kristoff er kjent for å trene mer og lenger enn de fleste. Når andre svinger inn etter fem timer, fortsetter han gjerne en runde til.


Jeg legger meg bak i feltet sammen med Fredrik Galta. Han er en av de unge håpefulle på Østerhus-Ridley-laget.

– Hvor mye betyr det å ha Alexander i gjengen på langturene, spør jeg.


– Det er klart det betyr mye. Han viser at det går an og at det ikke er umulig å nå verdenstoppen. Det er veldig inspirerende å kunne trene med ham når han er hjemme.


Alexander fisker fram en banan fra venstre bak- lomme. Vi har kommet ned på Nordsjøvegen
rett vest for Bryne. Vi har klart å lure oss unna de verste regnbygene så langt, men nå går det ikke lenger. Regnet kommer bøttende ned og i vinden pisker det nesten vannrett inn fra sjøen. Regnjakkene kommer til sin rett. Vår beste mann i vårens storritt har brukt den mye i år. Regn på Jæren er barnemat i forhold til snø og sludd i Milano – Sanremo.


– Holder det kanskje med fire timer, er det noen som spør og ser på klokka. Da vi nærmer oss Sola Strand etter litt over fire timers sykling for de lokale heltene tenker jeg at min tid er ute.


– Jeg svinger av her jeg. Tusen takk for turen, sier jeg.


– Takk for turen, ja, sier de fem som er igjen. Regnet gir seg rett før jeg gir meg, og jeg hører nye ordrer fra gruppa i det jeg svinger til venstre. Det er den spurtsterke bronsevinneren fra OL som har ordet:


– Vi må vel i hvert fall ha seks timer nå som det ikke ble så mye regn likevel. Vi kan legge en runde bortom Sandnes.