TORTOUR CYCLOCROSS I SVEITS

Dette er etapperittet for deg som vil ha verdens sprøeste sykkelkrossopplevelse.

Sist oppdatert: 10. januar 2017 kl 06.00

ÅPENT LANDSKAP: Tortour går på gamle veier og stier mellom jorder og vinranker i Sveits.

Lesetid: 12 minutter

TORTOUR CYCLOCROSS

Tortour Cyclocross er et etapperitt for sykkelkross, bestående av tre etapper. Rittet kan gjennomføres alene, eller på lag med to eller fire deltagere. Avviklingen av rittet foregår i byen Schaffhausen, en time nord for Geneve. Rittet starter med en kort prolog på fredag, etterfulgt av to lengre etapper på lørdag og søndag.

I åpningsscenen til Redd Menig Ryan fra 1998, stormer amerikanske soldater Omaha Beach under D-dagen i 1944. Det er brutale scener der høy sjø, landgangsfartøyets dieselmotor og våpen skaper et høylytt, grusomt inferno. Frykten kvelte seerne i kinosetene, og de eneste sekundene med stillhet i den nesten 30 minutter lange åpningsscenen var når det ble filmet under vann.

LES OGSÅ: Vi syklet Pyreneene på tvers!

Der var det bare gjennomhullede soldater som sank til bunns, eller de som svømte for livet etter at båten deres var sprengt i filler. Kameraføringen som duppet mellom livet og frykten over vannskorpen, og stillheten og døden under, ble trukket frem som noe av det som ga Steven Spielberg fem Oscars for filmen.

LES OGSÅ: Bli med til Lofoten og midnattssol

På et jorde et sted i Sveits er det like stille som det var i filmen, og det føles like brutalt som det var over vann. Foran meg er himmelen blåsvart, til venstre blåhvit og i ryggen har jeg sol. Nakne, gjennomvåte løvtrær damper langs jordene. Foran meg løper syklister i panikk, som soldater i vill flukt fra et bakholdsangrep. Frykten griper meg når jeg kjenner isvannet krype over ankelen.

FRISKT: Oppe i høyden ligger snøen, nede i lavlandet regner det. En kald og spennende dag.

Jeg kaster sykkelen på skulderen og løper i tretti centimeter våt nysnø. Det føles som å løpe med bajonett på munningen, med en krigsjournalist og follow-cam bak. Jeg er langt over terskel og det går ikke fortere enn fem kilometer i timen, ennå er det langt til jordet er slutt. Jeg klarer akkurat å løpe opp til de andre, til dagens kompani.

Sammen kjemper vi en absurd kamp mot gjørme og snø, i et desto mer absurd sykkelkrossritt. I det vi når asfalt igjen er vi trygge, vi slapp akkurat unna kuleregnet! Jeg sitter alene med folk fra Tyskland, Østerrike, Sveits og en italiener. Jeg er en del av en lagkonkurranse. Team Landevei er et tomannslag, og etter gårsdagens prolog ligger vi på andreplass.

Tiden stoppes på nummer to i mål. Lagkompisen min, Bjørnar Volden, jobber til daglig i Forsvaret. Han dro på rekognosering i forveien allerede etter fem kilometer. Han stakk fra meg fordi jeg var for treg!

Han forteller:

«Jeg blir litt revet med når toget begynner å røre på seg, det er ikke lett å holde igjen. Det er kanskje litt illojalt, men jeg tenker at det er greit, Henrik er en voksen kar som vet hvordan han skal klare seg ute i løypa. En kan si så mangt om den vurderingen, men nå sitter jeg i fronten av feltet, og har ikke tid til å tenke så mye over det akkurat nå.»

TORTOUR CYCLOCROSS

Arrangementet er kategorisert som turritt med tidtagning, og avviklingen vil ikke overvåkes av kommisær- er. Dette betyr også at du kan stille med sykler som ikke ville vært godkjent i vanlige krossritt, og du kan også stille med eksempelvis bredere dekk. Team Landevei stilte med 33mm dekk, maks tillatte dekkbredde i sykkelkross.

Etter asfalten går det slakt oppover en dyp løvskog, vi klatrer langsomt mellom tellekurvene på kartet. Foran meg sitter det som er feltets sterkeste kvinne, og jeg må bite meg fast. Hun tramper noe voldsomt. Stien gjennom skogen er smal, og den er full av langsgående røtter. De er usynlige under vått løv, og som skapt for å få folk til å velte.

Langt foran i feltet går en stakkar om kull. Det hoies, og de som er nærmest tar sykkelen på skulderen og hopper over vesenet, før han sklir ned skråningen.

SAND I ØYA: Tortour passer dårlig om du er redd for å bli skitten.

Syklistene fortsetter som om ingenting har skjedd. Lemmings. Det skal gå med noen i ny og ne. Stien knekker til høyre, det er tid for å løpe. Vi skal opp til de høye trærne på åskammen, opp til de store silhuettene, opp til dit solen skinner! Jeg har god teknikk for å komme raskt av og på en krossykkel, men det er langt mellom hver gang.

I denne løypen er kapasitet mye viktigere. På toppen får vi sol, og vi ser veien vi skal sykle på. Det ligger snø i midten, men hjulsporene er bare våt grus. Iskald, våt sand spruter i ansiktet. Det knaser i delene på sykkelen. Snart har jeg ikke bremser igjen.

Bjørnar forteller:

«Det er en fantastisk opplevelse å være her, det er deilig å bare koble helt av og få en helg borte fra hverdagen. Vi bor flott og i går spiste vi god mat. Her jeg er nå får jeg oppleve mye mer enn i en vanlig sykkelkrossløype der en bare sykler rundt og rundt. Det er artig å sykle i ny natur, her sykler vi fra vinranke til vinranke og så opp til tusen meter».

Bjørnar er bjønnsterk og jeg liker ikke å være anker, det er like greit å la han gå. Jeg har det fint sammen med de fremmedspråklige, men jeg har ikke bremser som virker lenger. I en lang utforkjøring går veien brått til høyre, snur 180 grader og begynner på en klatring. Jeg må bremse med skoen, fortsetter hundre meter forbi avkjøringen og vips var jeg alene.

Hallo? Fillern!?

SKOGTUR: Det er varmere, og regn nede i lavlandet. Jeg gir gass så ikke kulda skal sette seg.

Bortkomne soldater blir ofte tatt til fange. Noen får seg et ligg av en landsbyjente. Jeg ser mye på film. Jeg klatrer på en traktorvei opp til en vinåker i dvale. Langs jordene står det jakttårn, på gårdene har traktorene fri. Over bakketoppen er det drueranker så langt øyet kan se, og den ene bakkekulen er mer idyllisk enn den andre. Jeg ser for meg solen som går ned om sommeren. Den kaster gult lys på hvitvin og gårdshunder mens den forsvinner bak fjellene som omkranser idyllen.

Nå er det vinter og alt er hvitt. Om noen år går vi på polet og kjøper varer fra distriktet, de færreste bryr seg om hvordan det ser ut i området. De lokale bøndene vil snakke om vinteren 2016, og hva det betydde for innhøstingen, og senere smaken. Jeg aner ikke om vinteren er hard her, men rittet er akkurat det navnet tilsier.

TORTOUR CYCLOCROSS

Arrangementet har svært enkel logistikk. Alle etappene starter i Schaffhausen, og byen er liten. Det går tog direkte fra flyplassen i Genève til byen, og det er kort avstand mellom overnattingsstedene.

Løypa går over jorder, på stier, gjennom skogteiger og ut på veier. Det har gått opp og ned hele dagen. På løypeprofilen finner vi to brutale klatringer, jeg tenker at jeg er ferdig med den ene.

Etter å ha klatret på letteste giret i fem sammenhengende minutter, skjønner jeg at jeg så vidt har begynt på den første. Til slutt må jeg av, og gå. Når jeg titter oppover, skjønner jeg hva jeg har i vente. Det er lenge siden jeg har sett syklister, men foran meg ser jeg mange gående.

Ikke fordi jeg har tatt dem igjen, men fordi det går sabla tregt opp bakken. Det er som en flokk pingviner med ransel som prøver seg på Besseggen. Alt som mangler er David Attenboroughs fortellerstemme.

Bjørnar forteller:

«Jeg skal prøve å ta igjen han som er 300 meter lenger opp i bakken, det er motivasjonen min. Det jeg gjør nå er en helt håpløs ting å holde på med, men det går på et vis. Det er et forferdelig slit, og det tar veldig lang tid å gå opp her. Jeg tenker at jeg får bare se å bli ferdig med det, det er sånne ting som dette en husker når en har gjennomført».

EVIG LANG: Løpe/gå-bakken i Tortour er som å gå opp hele Vikersund.

Hvor lenge hadde jeg klart meg i en krig? Ikke lenge. Trolig hadde jeg ikke kommet meg til Spielbergs åpningsscene en gang. Jeg har en tendens til å gi meg når det butter. Bakken jeg er på vei opp er like lang som skiflygningsbakken i Vikersund, underlaget består av myk gjørme, snø og råttent løv.

Jeg tar sykkelen på skulderen og starter galskapen. Jeg møter Henrik Jappe, min danske journalistkollega jeg møtte sist høst. Vi kjørte om kapp i en krossløype i Belgia og jeg syklet rundt ham. Henrik og hans lagkompis holder sammen, og de takler distansen på en helt annen måte enn meg.

Jeg, den norske fjeldapen, må slippe. Kanskje jeg skulle takket ja til plassen i forsvaret i 1997? Kanskje skulle jeg trent i vinter? Bjørnar jobber jo i Forsvaret. Jeg lurer på hvordan han har det, og hvor befinner seg i løypen.

Han forteller:

«Vi gjør tilsvarende ting i Forsvaret, men da er det mer for å teste viljen på folk. Får en et oppdrag der en skal bære en sykkel på skulderen og gå en kilometer opp et bratt fjell, da er det en solid viljetest, hvordan motiverer en seg selv til å gjennomføre det? En kan dra paralleller. En gjørmeløype er meningsløs aktivitet, men en god test av motivasjon. Det hadde kanskje vært greit å være to nå, så kunne vi motivert hverandre».

TORTOUR CYCLOCROSS

Du finner alle elementene du finner i et timelangt krossritt, men her strukket over lengre partier. Løpebakken i Tortour Cyclocross tar eksempelvis 30 minutter, ikke 15 sekunder.

Fra toppen av løypen går det utfor. På matstasjonen i bånn prøver jeg å fikse sykkelen. Jeg heller varm suppe på hendene så jeg skal greie å skru. I et krossritt kan jeg bytte sykkel omtrent hver kilometer, de får så sabla deng. Nå har jeg syklet 60 kilometer med samme sykkel, og finner omsider ut at jeg ikke har bremseklosser igjen. Jeg justerer så jeg får bremset med stålet.

Veien videre går på en traktorvei høyt oppe i en dalside. Om sommeren gresser det kuer her, og jeg motiveres av tanken på å velte en. Den vil dette helt ned til dalbunnen. Selv skal jeg opp til toppen igjen. Det går tungt i klatringen. Den er bratt, uten utsyn.

Snøen henger tung og våt på trærne som omkranser veien. Av og til detter det tunge filler foran meg. Det skifter mellom regn, snø og solgløtt.

Opp på siden kommer Patrick Seabase, og det er da jeg innser at den bremsen ikke har en dritt med min ræva prestasjonen å gjøre. For Patrick kjører hele rittet på ett gir. Han har Red Bull-hjelm fordi han er koko i hodet, fullsponset og en kjent langdistanseutøver.

Han sykler gladelig 48 timer i ett strekk fordi han kan. Når han forsvinner opp bakken innser jeg nederlaget. Hele kompaniet ville strøket med skulle de ventet på meg. Nå har jo hele kompaniet forlatt meg uansett, så samme kan det være.

GLAD: Bjørnar Volden elsker sykkelkross, enten det er hjemme i Spikkestad eller i Sveits.

«Jeg er alene, men jeg er sterk!» Sier jeg til meg selv. Men det er løgn. I dag er jeg en stor taper. Jeg tenker på sist jeg gråt fordi jeg var kald. Det er ikke fullt så galt i dag, men heller ikke langt unna. Endelig begynner en eneste lang utforkjøring!

Jeg har en utsikt som minner om bildene fra Tre nøtter til askepott. Store løvskoger går rundt en liten by med brostein i gatene. Ned dit skal jeg på rekordtid, enten jeg vil eller ei, jeg kan jo ikke stoppe. Kanskje Bjørnar er kommet til mål? Kanskje han har kjøpt mat?

Han forteller:

«Jeg kommer til å huske denne nedkjøringen. Jeg har ingen bremser, og det er ganske bratt. Det er masse snø på felgbanen, og jeg har slitt ut et sett med bremseklosser. Men dagen gir stor mestringsfølelse, jeg tror det er det samme folk opplever på Norseman eller andre krevende ritt. Når jeg kommer til mål er jeg våt og kald, men det er et stort telt der med masse mat. Alle rytterne der er glade. Jeg har ikke fryst underveis, det er så høy intensitet at en glemmer kulden. Det var et hat mens det pågikk, men nå lager jeg gode minner».

Jeg styrter nedover asfalten i en sittestilling du bare finner i Donald. Jeg sitter på overrøret og presser innerste ben i bakken, som en blanding av brems og styrefinne. Det lukter svidd clutch og gnistregnet står fra klossene, hvor mange høydemeter kan en egentlig sykle utfor før en sliter ned en helt ny sko?

PÅ JORDET: Rittet går over åskammer, jorder eller på stiene langs jordene.

Teknikken fungerer glimrende på asfalt, men overhodet ikke i gågaten der det er brostein eller heller. Jeg misser en høyresving, men heldigvis er ikke den gamle byen større enn at jeg vet hvor tiden stanses. Jeg navigerer meg mellom intetanende innbyggere og gamle Heidi-hus, bort til mål.

TORTOUR CYCLOCROSS

Du kan få mye nedbør i regionen i januar, og klimaet er ikke helt ulikt Østlandet. Det betyr at du kan få alt fra regn til mengder med snø, og vi fikk oppleve litt av begge deler.

Jeg har både bilder og musikk fra Sound of Music på netthinnen, men symfonien og valsen er falsk. Jeg er 192 centimeter høy, har knokkelfrost, null bremser og dertilhørende lite kontroll.

Likevel smiler jeg like bredt som da jeg la en stålorm i skuffen til frøken. For en opplevelse! Jeg er snart i mål etter det som har vært den verste, men som i ettertiden skal bli den kuleste, dagen på sykkelen. Unna vei folkens, her kommer mister Bean!

Klokken stopper på andremann på laget. Synd for Bjørnar at jeg er en halvtime bak. Minst.

DISKREPANS: Team Landevei hadde samme iver, men stor forskjell på nivået i Tortour.

Jeg drar rett til hotellet. De har spa-avdeling med eget nakenrom. Dit skal jeg. Men først en varm dusj, så sove litt. Jeg skal dykke vekk fra skuddlinjen, under vann og få fred, om det så blir det siste jeg gjør. Så sovner jeg. Så vekker Bjørnar meg.

– Eyh! Henrik! Jeg tror du må opp til den sykkelbu-tikken om du skal fikse bremsene dine, de stenger klokken tre! Bjørnar har fått tak i nye klosser, og jeg må ha det samme. Klokken er 14.45.

Det var stillheten jeg fikk. Jeg trekker pusten, synker under vann en siste gang og ser hva som skjer med de som ender i stillheten. De stiller ikke til start i morgen.

Opp av vannet. Hjertet banker frustrert, og lårene kjennes like stabile som sveisen til Eli Hagen. Det føles som om dette rittet skal ta livet av meg, men bare litt. Den følelsen liker jeg.

Jeg er i sykkelbutikken 14.59. I morgen blir en god dag.