Følg oss på:
Instagram: @fatbald
Facebook: Fatbald
Strava: Øystein , Kristoffer
Støtt gjerne vår innsamlingsaksjon til Kreftforeningen her
Kjære syklister, familie og venner, Alt har en slutt, også FATBALDs eventyr gjennom USA, selv om østkysten til tider har føltes langt avgårde. Sist vi meldte tilbake hadde vi rullet inn i St. Louis og startet på en over fire dagers hvileperiode - som luksus å regne for touring-syklister. Hovedprioriteten var å møte vår gode venn Karl og slappe av, men vi ønsket også å få være litt turister og se byen. Sistnevnte punkt ble det lite av da tre kokker som prøvde å planlegge aktivitetsopplegg ble for meget. Resultatet ble fire dager i leiligheten til Karl med minimalt aktivitetsnivå, sett bort fra en tur til Cosco. Dog lite problematisk da det viktigste er å være i gode venners lag.
PLANLEGGING: Amerikanere setter gjerne av dagen for å planlegge ruta. Foto: Kristoffer Vittersø
Frem til St. Louis hadde vi nytt godt av organisasjonen Adventure Cycling Association sine gode kart som de tilbyr for et stort nettverk av ruter i USA. For de interesserte kjøpte vi kartene for rutene: Pacific Coast (Vancouver, BC til Imperial Beach, CA), Western Express (San Francisco, CA til Pueblo, CO), TransAmerica Trail (Astoria, OR til Yorktown, VA) og Bicycle Route 66 (Chicago, IL til Santa Barbara, CA). Det skal sies at hver av rutene inneholder en kartserie og at man kan bestille og bruke kun de kartene man trenger, noe vi gjorde da ruten vår til slutt ble et salig lappeteppe av ulike ruter.
LES FØRSTE BLOGGINNLEGG
Fra St. Louis og østover mot NYC var det ingen passende kartserier så vi benyttet oss av Google Maps, kunnskap fra lokale høvdinger og god gammeldags googling. Det gjorde at det ble en litt mer impulsiv tur der vi bestemte morgendagens rute hver kveld, men det gikk, som så mye annet, smertefritt. Fra St. Louis var det ikke allverdens med spennende landskap da vi stort sett kjørte Highway 40 ("The road that built the nation" som det stod på utallige skilt langs veien), men vi fikk sett noen fine storbyer som Indianapolis, Columbus, Pittsburgh, Washington, D.C., Baltimore og Philadelphia.
DEN SIKRE SIDEN: Selv med god planlegging blir det dobbelsjekk av ruta når man har så mange veivalg. Foto: Kristoffer Vittersø.
Siden vi hadde fått en god fot innenfor Warm Showers-verdenen sov vi stort sett hjemme hos hyggelige amerikanere helt frem til NYC, noe som krydret de siste dagene da ikke ruten var den mest pittoreske. Fra Pittsburgh hadde vi egentlig sett for oss å ta straka vegen østover, men etter litt konsultasjon med Dan som vi bodde hos i Pittsburgh fant vi raskt ut at muligheten til å få oppleve hovedstaden fristet. At det i tillegg var sykkelsti så og si hele veien ned til D.C. var en stor bonus. Disse to stiene, Great Allegheny Passage og Chesapeake and Ohio Canal Towpath kan anbefales som en egen ferie i seg selv.
Planlegger man USA-ferie med familien kan man lett slenge på en flytur til Pittsburgh, leie sykler, sykle de 500 kilometrene ned til D.C. og fortsette ferien der. Den første delen (stiene møtes ca. halvveis i Cumberland) er absolutt den beste for syklene med kompakt grus, mens stien etter Cumberland har innslag av røtter og gjørme, men i såpass liten grad at man kunne kjørt racer-sykkelen her. Alt i alt var stiene mellom Pittsburgh og D.C. et kjærkomment innslag etter å ha ligget milevis på tett trafikkerte veier, selv om gjennomsnittsfarten ble betydelig redusert.
LES ANDRE BLOGGINNLEGG
Vel fremme i D.C. sjekket vi inn hos et lesbisk ektepar som sto klare med hjemelaget is på pinne og alskens hipster-mat. Dermed var det to glade touring-syklister som la seg på hver sin luftmadrass i hovedstaden den kvelden. I D.C. kjørte vi en hviledag for å få kommet seg gjennom den obligatoriske turist-løypa.
Det bestod i hovedsak å henge på "The Mall", parken der alle museer, Det Hvite Hus og Capitol Hill ligger. De som har vært her vet hvor store avstandene er og hvor innholdsrike museene er, med andre ord her kan man bruke mange dager om man ønsker. Vi observerte mang en frustrert familiefar med barnevogn som drømte om et annet sted, mens vi nøyt vakker arkitektur, historie og utstillinger i eget tempo.
FORENING: Når to gode venner ikke har sett hverandre på to år blir det god stemning. Foto: Kristoffer Vittersø
Etter D.C. var det stort sett å ligge på hovedveier med stort innslag av lyskryss. Det gikk umåtelig sakte men vi var så nærme målet vårt at vi kom oss gjennom uten å gå på en psykisk smell. Gjennom siste del av New Jersey skimtet vi Manhattans skyskrapere i horisonten, noe som må sies å være en god følelse. Vel inne på Manhattan ble vi møtt av den norske velkomstkomitéen i form av Eivind Fossan Aas som møtte oss med bred armføring og en god bjørneklem. Denne uken har blitt brukt til å oppleve NYC før vi setter oss på flyet hjem på søndag. Så får vi bare håpe at vi ikke blir "Kjos-fast".
LES TREDJE BLOGGINNLEGG
Vi har ikke snakket altfor mye om utstyr og tekniske ting, men da det ikke har vært altfor stor pågang med slike spørsmål har vi ikke fokusert så mye på det. En liten oppsummering er dog på sin plass etter en såpass stor påkjenning på utstyret. Som tidligere nevnt valgte vi bort sykkeltralle (slik som Sykkelgunnar dro etter seg, og som han var meget fornøyd med da vi traff han halvveis) og satset på et solid bakhjul og to Thule-sidevesker på et Thule-bagasjebrett, samt en overdimensjonert sadeltaske fra Apidura (forøvrig kalt Crapidura blant haters).
Foran var belastningen minimal med kun en taske på styret til kamera ol. og vi valgte å beholde det gamle standard racer-forhjulet. Denne løsningen fungerte faktisk veldig bra med unntak av at Krish sitt bakhjul røyk stadig flere eiker frem til han måtte bytte hele felgen og få nye eiker. Ellers var Thule-stativet litt skjørt og vi måtte justere det underveis og modifisere det litt.
GRÅTT: Noen morgener er tyngre enn andre, men det tar ikke lang tid før tåka letter. Foto: Kristoffer Vittersø.
Vi ville aldri anbefalt å bruke et slikt stativ om man skal sykle i land som ikke har samme servicemuligheter som det er i USA. Apiduraen er også en arbeidshest som fortjener sin andel skryt. Den svinger litt frem og tilbake når man står og tråkker, men hvis man klarer å se bort fra det er den helt genial (sykkelfølelsen er såpass langt fra normalen så det betyr ikke så mye).
Skulle vi kjørt en superlett tur kunne vi nok klart oss med Apiduraen og en taske på styret. Ellers er vi veldig fornøyd med at syklene klarte påkjenningen gjennom glovarm ørken, gjørmete stier, klatringer over 3000 moh og heftige utforkjøringer. Mot alle odds klarte Øysteins Battaglin karbonracer (døpt Old Faithful av Mayo før han pakket snippsekken og vendte hjem) seg uten noen problemer.
LES FJERDE BLOGGINNLEGG
Vi møtte mang en syklist som mente at vi bad om det og at ramma kunne knekke når som helst. Tydeligvis en myte i sykkelmiljøet. Som en oppsummering er erfaringen vår at det meste fungerer og det er bare å ta den sykkelen og formen man har og legge ut på tur. Det som blir ødelagt kan fikses underveis og formen blir bare bedre. Det koker egentlig ned til om man har lyst nok til å dra på tur.
Så var det tid for litt tall:
Punkteringer: 2
Antall dager på sykkelen: 52
Antall hviledager/ferie: 18
Totalt km: 7477
Gjennomsnittslengde per etappe: 143.8 km
Antall stater: 19
Antall syklister som falt av: 1
Antall $ fått av folk på gata: 86
Hyggeligste folk: Kansas
Korteste etappe: 22.7 km
Lengste etappe: 253.6 km
Men hva skal man si etter et såpass langt eventyr? Det er vanskelig å gi en utfyllende oppsummering i et siste blogginnlegg, men vi håper at alle innleggene til sammen har gitt et godt bilde på hvordan det har vært å leve på sykkelen gjennom USA. Vi håper at det har fristet og vært til inspirasjon. Vi ser også for oss at en del av opplevelsene må få tid til å synke inn utover høsten før man virkelig kan få verdsatt en slik tur. Det vi kan oppsummere med er at vi priser oss lykkelige for at vi tok sats og valgte å sette av såpass god tid til å utforske USA, vennskapet og oss selv.
MÅLET: Endelig framme i New York City og Times Square. Foto: Kristoffer Vittersø
Det har vært veldig interessant å sykle gjennom delene av USA man ikke leser om på skolen, snakke med folkene man ikke møter i turistperlene og få et mer utfyllende bilde på hvordan landet fungerer. Spesielt interessant har det vært å snakke med amerikanerne om det kommende valget da det virker som at de har valget mellom to onder. Så må det også sies at sykkelmiljøet, denne gang touring-grenen, imponerer igjen.
Vi har møtt så mange hyggelig mennesker som har delt huset og sengen sin, blitt med oss på etapper og hjulpet oss med allslags ting vi trengte hjelp til. Det har vært utrolig godt å oppleve og ikke minst inspirert oss til å gjengjelde tjenestene hjemme i Norge.
RUTA: Dette var ruta gutta fulgte på tvers av USA. Totalt ble det logget 7477 kilometer på sykkelen. Foto: Skjermdump Google Maps.
Til slutt vil vi takke noen essensielle personer. Tusen takk til Martin Vestøl, Roy Angelsen og Torleif Markussen for gode tips om utstyr, rute og livet generelt på touring-setet. Vi vil også takke vår største fan i Paul Edvard Vittersø som har stått opp grytidlig hver morgen for å holde seg oppdatert og sende støt(t)ende meldinger. Det har også vært utrolig rørende å motta så mye støtte og hyggelige kommentarer fra alle som har fulgt oss. Selv om ikke alt blir kommentert så blir det sett og satt pris på.
Vi vil til slutt takke alle som har støttet Kreftforeningen via innsamlingssiden vår. Vi er fremdeles litt unna målet vi satt oss så om noen føler for å støtte før innsamlingen stenger på søndag så er det bare å gi så det monner.
Nå gleder vi oss til å komme hjem og komme igang med livet og møte alle kjente og kjære, på og av sykkelsetet.
Sykkelhilsen fra Kristoffer og Øystein :)
Les også: Landevei.no sine siste på tester
Les også: Turekspertene i UTE sine testvinner
Se også: Se landevei.no sine siste tv-serier
