Følg oss på:
Instagram: @fatbald
Facebook: Fatbald
Strava: Øystein , Kristoffer
Støtt gjerne vår innsamlingsaksjon til Kreftforeningen her
Kjære syklister, familie og venner,
Nå har det jaggu gått noen dager siden forrige blogginnlegg. Vi kan ikke si annet enn at livet på landeveien både gir og tar. Som tidligere nevnt er dagsetappene og forberedelsene en heltidsjobb som starter når vi våkner og ender når vi går i seng. Lyspunktene i løpet av dagen er som oftest det "kulinariske" og selvfølgelig alt det spennende vi får oppleve. Vi skal prøve å gi en ikke alt for omfattende beskrivelse av hva dagene har gått med til siden vi forlot San Francisco.
SF fikk vi dessverre kun oppleve én hel dag, og da gikk mesteparten av tiden med til organisering av turen videre. Heldigvis var det kaldt og overskyet så en full by-opplevelse var ute av bildet, men vi fikk rullet frem og tilbake på Golden Gate Bridge og var tålelige fornøyde. Turen ut av SF gikk via ferge (jada, vi husket å stoppe Strava) til Vallejo. Her fikk vi i oss litt meksikanske fristelser fra en food-truck, mens vi konverserte med en afro-amerikansk dame som hadde røyka en tjall eller to for mye og som falt for de to nyankomne syklistene fra Norge.
Uansett hva det var som snakket, hyggelig var det. Siden den spede start i LA hadde vi egentlig syklet vestover og vekk fra NYC, og den originale planen var egentlig å fly fra LA til SF for å starte der, men vestkysten lokket for mye og dermed ble det noen ekstra "unødvendige" mil i bagasjen. Nå skulle vi dog endelig sette kursen østover og gjøre et innhogg i landet. Gjennom siste del av California rullet vi gjennom nydelig bondelandskap og småbyer før vi kom til turens første styrkeprøve: Eldorado National Forest (som vi en god stund trodde var Yosemite). Etter en rask lagtempo over 120 km tok vi en god lunsj i Sacramento og senere litt barsnacks i en småby før vi bega oss ut på de siste 40 km av dagen.
PÅ GRENSEN: En magisk solnedgang på grensen mellom Nevada og Utah. Foto: Kristoffer Vittersø.
Hadde det ikke vært for at det skilte over tusen høydemetere mellom oss og Cook's Station, dagens stoppested, og at klokka begynte å nærme seg lovlig sent, kunne dette vært en rolig tur i parken. Vi hadde på forhånd opprettet kontakt med de som jobbet der, som kunne fortelle at det var ingen som var der på kveldstid og at det var bjørn i området, men at det bare var å legge seg på verandaen for der ville vi være trygge. Siden det var et rimelig øde sted var det ikke noe alternativ å sette opp teltet midtveis. Vi måtte nå den verandaen. Mette etter et godt hamburgermåltid dynket vi trøyene i vann og heiv oss ut i innlandets ettermiddagsvarme.
Heldigvis ble temperaturen mer levelig jo høyere vi steg og dyrelivet mer spektakulært. Å sykle forbi en fullvoksen hjort som bare står og glor på deg i veikanten er ikke akkurat noe man er vant med fra sykkelturene i Norge. Etter en strabasiøs ferd ankom vi endelig Cook's Station i nattemørket. Litt brydd av bjørnekommentaren fant vi oss til rett på verandaen og la oss i posene etter en kattevask med resten av vannet på flaskene. Det hjalp ikke på at verandaen lett kunne blitt forsert av en ettåring som nettopp hadde lært seg å gå, så vi fjernet alt av mat, stolte på at de lokale visste best og sloknet raskt etter en hard dag på setet.
Dagen derpå voknet vi like hele, fikk i oss turens hittil største frokost og startet jobben med å bestige Carson Pass på over 2600 meter. Gårsdagens klatring satt i beina, så turen opp til passet gikk i lusetempo, men vi kom oss over og fikk rullet inn i South Lake Tahoe som var siste målby i California. Med dét var eventyret på vestkysten over og vi måtte si oss vel fornøyde med egen innsats og ikke minst valget om å sykle fra LA til SF og ikke ta fly.
MAT: En god burrito på morgenen gjør dagen. Foto: Kristoffer Vittersø
Nå sto Nevadas ørken og "The Loneliest Road in America" for tur, en strekke vi hadde blitt advart om på forhånd av mange vi hadde møtt på veien. Vi tok advarslene til oss og planla de neste dagene grundig. Heldigvis for oss bydde ikke Nevada opp til den aller varmeste dansen og vi kom oss gjennom uten å kjenne på tresifrede Fahrenheits. Dog skal det sies at det ikke var en dans på roser. Det var skikkelig varmt, vi klarte å gå tom for vann på noen etapper (noen strekker er det 150 km uten vann, folk og mat) og kjenne på skrekken, men da det alltid passerer en bil nå og da, så er det liten fare for å dø der ute.
Da vi etter en kort pause på veiskulderen skulle til å sykle igjen, hadde Krish sitt bakdekk fått en boble på størrelse med en tommel. Sekunder etter stoppet det både en touringsyklist som skulle vestover og en bilist som ville hjelpe. Vi hadde reservedekk med og fikk det på, men det var godt å vite at folk brydde seg. Ellers kan Nevada og Highway 50 beskrives som en rekke rette strekker du aldri tror skal ta slutt, avbrutt av en deilig seig klatring. På enden av dagen kommer man til en miniatyrby som er nedplastret i Trump-plakater der restaurantene er stengt for dagen. Trøsten finnes da på bensinstasjonen og det nedkjølte motellrommet.
Dog skal det sies at vi hadde en av turens hyggeligste opplevelser i byen Eureka da vi bare skulle spørre en eldre mann om hvor den lokale parken vi skulle telte i lå. Samtalen utviklet seg raskt til et tilbud om å sove i jaktbula hans, innredet med seng, bad, dusj og et kjøleskap fullt av Bud Light. Slike episoder gjør at man glemmer alt slit, svette og tårer, selv om vi gjerne skulle sett at det stod noe skikkelig mikro-øl i kjøleskapet.
PROBLEMER: Varm asfalt byr på problemer, selv for tøffe touringdekk. Foto: Kristoffer Vittersø
Vel ute av Nevadas ørken fortsatte vi videre inn i Utahs ørken og satte kursen nordover mot Salt Lake City. Her fikk vi nok en gang oppleve amerikansk gjestfrihet på sitt varmeste. Gjennom Warm Showers (en slags couchsurfing for touring-syklister) tilbydde et pensjonert ektepar oss å hjelpe til med å gå over syklene når vi ankom byen. Vi skulle ikke møte vennene av en amerikansk venn vi skulle bo hos før på kvelden, så vi tenkte at en rask vask og sjekk av syklene burde være fort gjort.
Da vi ankom ekteparets recidens satt vi raskt med en øl og sandwich i hånden og fire øyne og ører som hungret etter å høre om opplevelsene våre. Etter litt småprat gikk den eldre mannen løs på syklene våre og renset kjedene i en supersonisk maskin, rettet opp hjulene og justerte girene. Da vi trodde vi var ferdig for dagen spurte han om vi ikke ville ta et bad i bassenget han hadde innendørs. Han sa det bare var å hoppe oppi med bib'en på, men ble raskt stoppet av kona som trolig hadde hatt nok svette syklister i bassenget sitt. Uoverenstemmelsen løste seg raskt med en dusj og vi ble plaskende rundt bassenget i tre timer mens vi diskuterte amerikansk kultur og politikk.
Gode minner. Etter syv timer hos ekteparet klarte vi å lure oss ut på veien igjen og fikk landet hos kjærsteparet vi hadde blitt satt opp med av en amerikansk venn. For første gang på turen hadde vi ikke bare hver vår seng, men også hvert vårt rom. Begge var enige om at det ble i ensomste laget. Hviledagen i SLC gikk, ikke uventet, med til å planlegge ruten videre, vaske klær og handle inn nytt utstyr. Heldigvis fikk vi tatt en rask titt på Mormonernes kvartal midt i byen med kirkebygg før dagen var over og vi skulle rulle videre mot Yellowstone.
LUNT: Kristoffer og Øystein har strevd med å finne skygge gjennom Nevada. Foto: Kristoffer Vittersø
Veien opp til Yellowstone bydde på flere utfordringer og vakker natur. Det største slaget var en "scenic route" vi ble anbefalt som visste seg å være en krøttersti med kampesteiner og grus. Absolutt fin natur, men du verden så tungt det var å dra en tungt lastet karbonramme med tynne dekk opp fjellsiden! Igjen kom vi oss unna takket være arbeidshestene i form av Schwalbe Marathon Plus-dekkene (de som ikke hadde fått bobler i Nevada). Krøtterstien gjorde at vi kom noglet forsinket til kveldens Warm Showers-vert, som bare lo av oss når han skjønte hvilken vei vi hadde syklet.
Slitne og nedstøvet fikk vi igjen oppleve amerikansk gjestfrihet på sitt beste. Dere er sikkert lei av å høre om dette nå, men vi blir like henrykt hver gang vi får oppleve det. La oss bare si at denne gangen kunne verten litt norsk, hadde studert i Trondheim, lagde taco til oss, ga oss en god luftmadrass å sove på (vel, bare GP fikk nyte den) og serverte oss kaffe på senga neste morgen før han viste oss byen. Livet føles riktig da. Med økt tro på menneskeheten rullet vi inn mot Jackson Hole og Teton Village, som ligger rett sør for Yellowstone.
Her fikk vi nok et slag i trynet da GP klarte å kjøre en litt tvilsom passasje gjennom et lyskryss uvitende om at den lokale sheriffen lå rett bak. Dermed ble det blålys, offentlig ydmykelse og en advarsel om at Ottar Renholt-kjøring i lyskryss ikke fungerer i USA. Lettere rystet gikk turen inn i nasjonalparken og vi ble vitne til Grand Teton-fjellene, geysirer og et nærgående dyreliv (dessverre/heldigvis ikke bøffel, ulv eller grizzly). En kan vel si at for nordmenn er nok ikke dette det råeste en kan oppleve når man har lignende saker i bakgården, men som alltid, ting er større og, som oftest, mer imponerende i USA. Igjen må vi si at vi er fornøyd med å ikke ha tatt den strakeste veien gjennom USA (for de interesserte kan diktet "The Road Not Taken" av Robert Frost være god lesning) og tok turen innom Yellowstone. Mer slit, iskalde netter og et tett grep om bjørnesprayen, men også flere og sterkere opplevelser.
UTSIKT: Gutta har passert Jackson Lake og de mektige Grand Tetons. Foto: Kristoffer Vittersø
Turen gjennom Nevada, Utah, Idaho (kun én natt) og Wyoming har bydd på store opplevelser, vennlige mennesker og nye inntrykk. Igjen har vi ikke kommet over dimensjonene her borte selv om man har vokst opp med at alt er stort i USA. Bilene er gigantiske, og de vi har pratet med sier det stort sett er et image at man skal ha en pick-up som man kan frakte huset sitt på og at de færreste bruker de til det de er designet for. Slettene er så store og man skimter en ku her og der i det fjerne (en budeie som skal kalle inn kyrene sine her hadde hatt litt av en jobb). En annen ting som er interessant er hvordan byene er designet for bilen. Her snakker vi en dobbel E18 gjennom småbyer med fast food-kjeder på hver side. Til og med minibankene er drive-thru. Farvel koselig bysentrum, som vi kjenner så godt fra kontinentet.
For tiden hviler vi ut i Rawlins i Wyoming og i morgen inntar vi Colorado. De neste fire dagene inkluderer turens høyeste topp (Hoosier Pass) og kupert terreng, før vi skal ut på de evige slettene i Kansas og Missouri. Forhåpentligvis blir det hyppigere blogging fremover, noe som kanskje kan være ettertraktet nå som Tour de France er over. Chapeu Froome.
Sykkelklemmer fra Ø og K :)
PS: ikke kjøp 1 litersflaskene til Bikeshop. De suger balle
YELLOWSTONE: Når man sykler gjennom vulkansk landskap er det viktig å stoppe opp å kikke litt. Foto: Kristoffer Vittersø
Les også: Landevei.no sine siste på tester
Les også: Turekspertene i UTE sine testvinner
Se også: Se landevei.no sine siste tv-serier
