Følg oss på:
Instagram: @fatbald
Facebook: Fatbald
Strava: Øystein , Kristoffer
Støtt gjerne vår innsamlingsaksjon til Kreftforeningen her
Kjære venner, familie og syklister,
Livet på landeveien begynner for alvor å materialisere seg og vi har
fått inn både morgenrutiner (når vi virkelig må) og mange kilometere.
Siden hviledagen i Rawlins i Wyoming har vi rullet gjennom siste del
av The Rockies og mektige Hoosier Pass på 3518 meter.
Endelig er vi ferdig med bikkjekalde netter i sommersoveposen og mild høydesyke. Dog
har vi byttet ut dette med linjalrette strekker og en luftfuktighet og
temperatur som gjør at vi renner bort. Legg på korte bakker som dukker
opp altfor ofte i Missouri, så har du en fin dag på setet. Det er godt
å være to sammen om dette.
LES FØRSTE BLOGGINNLEGG
Vi har endelig kommet oss til St. Louis hos vår gode venn Karl Olav
Kristiansen etter tre monsterøkter gjennom Missouri (to og en halv dag
på å komme oss på tvers av staten) hvor vi skal nå nyte fire-fem
rolige hviledager.
SAMLINGSSTED: En samling syklister. Noen stopper for dagen, andre fortsetter. Foto: Kristoffer Vittersø
Som vanlig skal hviledagene brukes til blogging,
reparasjon av sykler, restitusjon, kontakt med hjemlandet, vask av
klær og planlegging av ruta videre. Det er absolutt ikke noe
hvilehjem.
Apropos rute videre så har vi ikke så mye å melde her annet enn at vi
har sett på muligheter for å sykle opp til Buffalo, NY (Kanye West
skal holde konsert her i slutten av august) eller Chicago (nok en
storby det hadde vært spennende å besøke), men vi har ikke altfor mye
tid igjen og det blir nok fort til at vi kjører mer eller mindre
straka vegen til NYC.
LES ANDRE BLOGGINNLEGG
En ting vi har bestemt oss for at at vi i hvert
fall ikke skal innom er Kentucky da praten med vestgående syklister
stort sett har gått i alle løsbikkjene som har jaget dem gjennom
staten.
NATT: En kald, men vakker natt i Rocky Mountains. Foto: Kristoffer Vittersø
Les også: Turekspertene i UTE sine testvinner
Dette høres ille ut, men løser seg visstnok i ni av ti
tilfeller ved å gå av sykkelen (teorien er at hundene jager ting i
fart og ikke skjønner at det er et menneske på sykkelen) og holde den
mellom seg og hundene. Det kjipe er om man møter på en pitbull i det
tiende tilfelle...
Faktisk har vi møtt på slike situasjoner de siste
dagene. Man ruller fredløst på en deilig landevei da man plutselig
hører en eller flere bikkjer som bjeffer i det fjerne og et lite blikk
bakover og til siden avslører at det er en liten tropp med bikkjer som
løper etter deg i veikanten.
LES TREDJE BLOGGINNLEGG
Man har da flere alternativer:
- A) Gire opp og tråkke til og forhåpentligvis sykle fra bikkjene. Dette
avhenger jo veldig av topografien og de bikkjene vi har møtt har vært
i oppoverbakke... Samtidig fyrer det videre opp bikkjene og det er jo
ikke videre ufarlig å bli bitt i høy fart.
- B) Man kan fyre løs med
bjørnesprayen vi ikke fikk brukt i Yellowstone. Dette er jo ikke så
veldig hyggelig og eierne (som fort kan være i besittelse av
fullautomatisk våpen) kan bli forbanna.
- C) Man kan bremse ned, gå av
sykkelen og plassere den mellom seg og hundene.
BAK LINSA: Et sjelden bilde av fotografen, som nyter dagens kanelbolle og kaffestopp, uten å bekymre seg over kaloriinntaket. Foto: Øystein Liverød
Dette skjedde i det mest alvorlige tilfelle vi har kommet borti til nå og da stod bikkjene
og bjeffet i ti sekunder på andre siden av ramma før de stoppet,
snudde og labbet hjem igjen. Så var det bare å sykle rolig videre. Dog
var dette nok spenning for oss og vi velger å snike oss lekent nord
for Kentucky.
Som tildligere nevnt syklet vi oss inn på den kanskje mest populære
sykkelturen i USA, kalt TransAm (som har 40-årsjubileum i år), i
Yellowstone. Etter at vi fortsatte på denne ruten har turen virkelig
tatt seg opp.
Vi har møtt flere touring-syklister og byene og
spisestedene har dukket opp hyppigere. Vi har også euforisk fortalt
hvor vennlige folk er og dette har bare fortsatt langs ruten gjennom
Wyoming, Colorado, Kansas og Missouri.
HØYT: Gutta har nå passert Hoosier Pass, turens høyeste punkt. Foto: Kristoffer Vittersø.
Etter Colorado har vi, så vidt vi kan huske, ikke brukt mer enn 45 dollar på overnatting (totalt for
to netter på et sykkelhostell der det var selvbetjening av gratis
mikro-øl på tap) da det enten har vært gode muligheter for å slå opp
teltet i den lokale parken eller ta inn hos en Warm Showers-vert som
står klart med et håndkle, dusj, middag, dessert, seng og frokost.
Alt dette tilbyr de mot at du klarer å holde en fornuftig samtale om
hvordan turen din har vært. Vi har gang på gang rullet ut av garasjen
til folk og vært målløse. En annen ting som også har gitt oss mersmak
på touring-livet er når vi fra tid til annen møter på folk vi har bodd
og syklet med tidligere.
Det er utrolig artig å møte igjen "kjente" på
et sykkelhostell for kvelden, gå ut for å spise og sitte å prate om
opplevelsene man har gjort seg. Ofte har folk møtt de samme folkene og
morsomme historier deles over en lav sko (det virker som det ikke er
altfor mange som driver med dette siden så og si alle har møtt
hverandre).
LANDBRUK: Gjennom Kansas var det mange kornsiloer, interessant for de landbruksinteresserte leserne. Foto: Kristoffer Vittersø.
Høydepunktet var kanskje når vi i tre dager syklet med
bonden Mort fra North Carolina og badevakten William fra Skottland. De
ble tre gode dager med mye latter og vennlig drittslenging, som bare
glade gutter kan. Et annet stort øyeblikk var å møte vår første
nordmann på setet, nemlig Aftenposten-journalisten Gunnar Kagge aka
Sykkelgunnar.
Noen har kanskje fått med seg at han sykler motsatt vei
langs deler av samme rute som vi gjør og da det viste seg å passe bra
med et møte la vi opp ruten til å møtes i Scott City, KS. Det ble en
av de beste kveldene så langt på turen. Vi startet med en leken
meksikansk middag før vi kjøpte med oss noen mikro-øl og syklet hjem
til Warm Showers-verten vår, Ben.
GJESTFRIHET: Sykkelhotellet i Newton byr på gratis øl på tap. Det gjør at gutta anbefaler stedet på det varmeste. Foto: Kristoffer Vittersø.
Ben må bo i et av verdens laveste hus, noe som gjorde at det var en smal sak å klarte opp på taket. Der
satt vi og koste oss i flere timer mens praten gikk om alt fra
politikk til sosiale medier, under en nydelig stjernehimmel. Kagge har
også beskrevet kvelden og den kan følgelig finnes på bloggen hans på
Facebook.
Stort sett er det fantastiske opplevelser og romantiske beskrivelser
av turen vi rapporterer tilbake til moderlandet. Dog har noen av
vennene våre har lurt på hvordan det egentlige livet langs landeveien
er. Jo, det skal jeg fortelle dere.
Det er å sove i et telt som kunne vært halvbroren til en badstue, stå opp grytidlig for å unngå den
verste heten (noe vi sjeldent klarer), spise egg, bacon, hashbrowns og
pannekaker hver bidige morgen, bli sneiet av amerikanske pick-up'er
som drar på mobile hus (som igjen drar på en Jeep eller en båt, eller
begge deler og som kan føres av folk med et vanlig førerkort) som er
på størrelse med en vanlig norsk hytte, sykle på endeløse strekker som
åpenbarer seg i enda en ny, lengre og rett strekke, ydmykende smøring
av chamois i ræva på offentlige toaletter før hver etappe (det er som
om chamois-kremen har tatt stemmen til Frank Ocean og synger "touch
you in places only I know") og sink-salve på hviledagene og konstant
et eller annet sted på kroppen som verker.
STEMNING: En fantastisk kveld på taket til Ben, sammen med Aftenpostens utsendte, Sykkel-Gunnar. Foto: Kristoffer Vittersø.
Et såre slit høres det ut som (og det er det), så hvorfor gjør dere det? Godt spørsmål.
Bak all frustrasjon og smerte ligger det en gulrot som alle syklister som har
falt for den mekaniske jernhesten vet å sette pris på. Følelsen av å
presse seg opp en bakketopp, der mann og maskin harmonerer, og utslitt
men fornøyd rulle ned på baksiden, stadige kaféstopp der man nyter en
dobbel espresso og lader opp med bakeverk, de gode samtalene langs
rolige landeveier som gjør at tiden, og kilometerne, flyr avgårde,
laste opp Strava-økten etter dagens slit og hanke inn kudos som en
sørlandsprest samler inn kollekt og ikke minst det å tilbakelegge
strekker som er synlige når man kan se på kartet over USA.
Summa summarum overvinner de gode opplevelsene slitet (hvis man misliker
slit, vel å merke).
Håper det sykles hjemme i moderlandet også. Tankene går, utrolig nok,
stadig tilbake til deilige landeveier i Brunlanes og Tjølling.
Sykkelklemmer fra Krish, Øystein og Karl Olav (til de som føler seg truffet).
STREKKE: I USA går det mye rett fram. Rette veier, så langt øyet kan se. Foto: Kristoffer Vittersø.
Les også: Landevei.no sine siste på tester
Se også: Se landevei.no sine siste tv-serier
