/ Sykkelturer

Tinnsjøen rundt om Gaustatoppen - GPS-spor og kart for sykkel

Sykler du rundt Tinnsjøen får du ikke bare med deg rik krigshistorie, du klatrer de legendariske svingene opp til Gaustatoppen også.

Av: Øyvind Aas

Sist oppdatert: 26. november 2019 kl 06.00

ET GODT STYKKE ARBEID: Det er deilig å snu seg å se tilbake på den bakken man allerede har klatret. Lang der nede ligger Rjukan.

Snarveier

GPS-spor, turforslag og kart
Dette må du vite om turen
Andre turer i samme område
Slik gikk det da vi syklet Tinnsjøen rundt

Vis mer

Lesetid: 9 minutter

En sykkeltur rundt Tinnsjøen vitner om et dramatisk stykke krigshistorie: I NRK-serien «Kampen om tungtvannet» får vi gjenfortalt sabotasjeaksjonene i Vemork og på Tinnsjøen. 14 sivile nordmenn, 41 britiske og fire tyske soldater mistet livet i forbindelse med arrangørene. Syklingen i området er uendelig vakker, det mørke bakteppet til tross.

GPS-spor, turforslag og kart

«Helterunden» blir denne turen ofte kalt, og det er en lang og hard dagstur vi skal ut på. Vår runde starter i Gransherad, og vi sykler turen mot klokka. Da får du sykle de legendariske svingene opp fra Rjukan mot Gaustatoppen.

Tørre tall om denne turen:

Distanse: 148 kilometer
Høydemeter: Cirka 2300
Underlag: Asfalt
Beregnet tidsbruk: 5- 7 timer sykling
Kaffe eller mat: Hovin, Austbygdi, Rjukan, Flisetjønnskaret kiosk (sjekk åpningstider først), Tuddal Høyfjellshotell (sjekk åpningstider først), Sauland.
GPS: Strava rute

BEINHARDT: Proffene har syklet over Flisetjønnskaret mange ganger, her fra Tour of Norway 2015. Foto. Tour of Norway.

Dette må du vite om turen

Fine utgangspunkter for denne turen er Rjukan, Saudal, Gransherad og Austbygde.
Vi startet i Gransherad. Dels fordi vi ankom med bil fra Oslo, men hovedårsaken er at da varmer vi opp i småkupert terreng før vi klatrer opp mot Gaustatoppen. Der er det også enkelt å parkere.
Klatringen fra Rjukan opp mot Gaustatoppen heter Svineroivegen.
Fjellovergangen du sykler over heter Flistjønnskaret.
Har du lyst å se tungtvannsfabrikken på Vemork ligger denne cirka ti kilometer vest for Rjukan.

Andre turer i samme område

Om du ikke fikk sett Vemork på denne turen, hva med å legge turen litt lengre vest slik at du får den i sidesynet? Telemarksrunden går nesten helt bort til Totakvannet, før den igjen vender vestover. På denne turen sykler du opp mot Gaustatoppen fra sydsiden.

For mer industrihistorie kan du også starte sykkelturen i Rødberg. Her sykler du langs den gamle Numedalsbanen, før du klatrer oppover mot Veggli. Det morsomme med denne turen er at du får sykle en av landets lengste rettstrekker!

Slik gikk det da vi syklet Tinnsjøen rundt

– Det er fint å få kjørt seg inn i noen litt mindre bakker før selve hovedbakken, sier Sveinung på vei oppover Hovinvegen på østsiden av Tinnsjø. Rett på Telemarksiden av grensen mellom Buskerud og Telemark svinger vi oss oppover skogkledte åser, over telehiv og gamle steinbruer.

Den lille oppvarmingsbakken tar oss opp til over 700 meter over havet og stiger i slake etapper fra utgangspunktet vårt i Gransherad. Hovinvegen er preget av lite trafikk, fint utsyn over Tinn kommunes mange innsjøer og et skogkledt myrlandsskap med rotnorske tømmerhytter.

Asfaltkvaliteten er kurant. En og annen dump minner oss på hvor værharde vintrene kan være her i midt-Telemark. Til tross for at hovedveien langs Tinnsjø er stengt på grunn av ras og veiearbeid, møter vi knapt på vår alternativ rute denne solfylte formiddagen. At Tinnsjøveien er stengt skal vise seg å være en velsignelse i forkledning.

Opprinnelig er planen å legge turen langs hovedveien langs sjøen og så tilbake over Gaustatoppen, langs den relativt nyasfalterte Svineroivegen. Omleggingen via Hovinvegen på østsiden av Tinnsjø gir turen en mye bedre dynamikk med klatring også på turen nordover mot Rjukan. Klatringene på østsiden lar oss kjenne på beina og teste dagsformen. I korte bukser og kortermet trøye er det lett å føle seg frisk og rask, og det kan fort straffe seg når turen er lang.

– For en dag, sier Sveinung og tar ordene ut av munnen på meg.

BEINHARD. Klatringen «Svineroivegen» fra Rjukan opp mot Gaustatoppen er kjent for sine rette, bratte strekninger.

Vi har vært på veien snart to timer allerede og krysser over toppen ved Tjønnstultjønnet. Herfra går det nedover til idylliske Austbygde og vårt første planlagte stopp for turen. Vi får også våre første glimt av turens hovedmål. På den andre siden av dalen ligger et av Norges mest kjente fjell. Fjelltoppen som er kjent for det som regnes som Norges største utsikt og kan sees fra over 100 av landets kommuner, ruver i landskapet.

Gaustatoppen er også et avvåre mest kjente åsteder for heltedåder under krigen. Tungtvannoperasjonen, som var med på å forhindre at tyskerne klarte å utvikle atombom- ben, vil for alltid forbindes med området rundt Rjukan, Tinnsjø og Gaustatoppen. Fra østsiden ser den majestetiske toppen mer ut som en rygg enn som kjegleformet vulkan.

– Veien går jo ikke akkurat over toppen der borte, men det er egentlig ikke så langt unna heller, sier jeg til turkameraten.

Gaustatoppens høyde på 1883 meter over havet er barnekunnskap for en fjellinteressert syklist. Hvor høyt veien går er fortsatt kunnskap vi gleder oss til at GPS-ene skal gi oss i det vi passerer over passet.

Utforkjøringene ned til Austbygde er raske. I begynnelsen går det fort og rett frem. Men der veiene fra Veggli, Imingfjell og Geilo kommer inn på vår vei, går det over i drøye serpentiner den siste biten ned mot Austbygde på Tinnsjøens glinsende bredd.

Sandviken Camping lokker med kaffe og skolebrød, og vi lar oss friste. Fra bryggekanten skuer vi utover en av Europas aller dypeste innsjøer og ser opp på oppgaven vi har foran oss. Oppvarmingen er over. Turen kan virkelig begynne. Det går flatt ut fra Austbygde. Her langs Tinnsjø følger vi løpe- etappen til verdens hardeste triatlon, Norseman. Den starter nettopp her i Austbygde og avsluttes på toppen av selve Gaustatoppen.

Vår tur denne dagen skal følge den løypa helt til der den tar inn på fjellet, og begynner på stiene i steinrøysene opp til toppen. Vi passerer raskt gjennom Atrå og hyg- ger oss med navnet. Vi føler dragningen mot fjellet og kjenner de varme følelsene komme. Mest for å ha gjort det, svinger vi kort innom trebebyggelsen i Rjukan. Vi unner oss en is i sommervarmen vel vitende om at turens høydepunkt ligger foran oss.

– Jeg er glad vi har kompaktkrank begge to, sier jeg i det vi passerer skiltet som oppfordrer til å legge på kjettinger.

FOLKEFAVORITT: Gaustatoppen er av mange ansett som Norges vakreste fjell. Hele dagen har du toppen i sidesynet.

Bakkene foran oss stiger med 10 prosent står det svart på oransje. Bakken stiger rett under 1000 høydemeter på 13,5 kilometer. Alpe D’Huez stiger til sammenligning under 100 meter mer på samme distanse.

Det gjelder å finne sin egen rytme. Mens den kjente bakken i Frankrike har nummererte svinger, hver med sin historie, må vi i Svineroivegen stå for historielagingen selv. Jeg finner min rytme med kjedet surrende på 36-klinga foran og 23-tannhjulet bak. Da har jeg ett lettere gir å gå på hvis det skal røyne på.

Det går bratt oppover fra start og allerede i andre hårnålsving har vi super utsikt ned til kraftbyen Rjukan. Der nede i den trange dalen forsvinner sola i flere måneder om vinteren. Denne sene sommerdagen steiker den godt i bratthellingene mot toppen.

I bunnen av bakken tok vi av fra Sam Eydes Gate og inn på Svineroivegen. Veien oppkalt etter norsk Hydros grunnlegger går rett til og gjen- nom Rjukan. Vår slyngende stripe asfalt går opp langs Gaustablikk skisenter og videre oppover til seteren Svineroi. Vi bryter oss oppover. Tidvis med Gaustadtoppen og dens karakteristiske tårn foran oss, og tidvis med toppen skrått bak oss.

Serpentinene i begynnelsen av klatringen gir oss variert utsikt både sørover mot toppen og nordover mot Miland og Tinnsjø. Ved Langefonn fjellstue passerer vi bommen som låses på høsten og åpnes først på våren igjen. Herfra og opp er veien bare sommeråpen. Ved seteren Svineroi retter veien seg ut. Det er like bratt, men nå ser vi veien langt foran oss, og Gaustatoppens bratte renner rett opp til høyre for oss.

Herfra går også den en gang så hemmelige Gaustabanen inne i fjellet til toppen. Banen er nå åpen for ivrige skikjørere om vinteren, og for turgåere noen ganger i løpet av sommeren. Noen kilometer, og et par hundre høydemeter gjenstår før vår neste rast.

Ved Store Stavsronut begynner Norsemans løpedel på stietappen og sluttspurten mot toppen. Her ligger Stavsrohytta som lokker med Cola, vafler og rømmegrøt. Når vi først har kommet hit til toppen av Telemark lar vi oss friste av hele menyen. Vi er i ukjent landskap. Vi vet ikke hva som skjuler seg på den andre siden av det trange Flisetjønnskaret som markerer toppen av veien.

Vi vet bare at det vil gå nedover igjen. Tynget ned av rømmegrøt og kvikket opp av Cola smyger vi oss gjennom skaret mens vi lukker glidelåsene på vindvestene. Sveinung ruller opp de løse ermene og tar godt tak i bukken. Foran oss ligger den glatte asfaltstripa oppå den lyngdekte fjellryggen. Vi ser veien som slynger seg nedover. Tidvis i store svinger, inne i mellom i lange rettstrekker med høy fart.

Det blafrer i vindvester. Bremsene piper og vinden uler. 60, 70, 80 - farten går fort opp.

Trafikken er så godt som fraværende. Kompaktkrankene som hjalp oss opp bakken, gir nå alt de har når vi kryper sammen på søken etter større fart. Motvind på rettstrekkene setter større begrensinger enn utvekslingen. Vi gir oss uansett mens leken er god.

Vi passerer Kovstulvatnet og Toskjervatnet i stor fart og dundrer videre nedover til Tuddal. Rett før vi kommer til det idylliske lille stedet med den fine, hvite kirken, krever noen kjappe hårnålsvinger vår fulle konsentrasjon. Høyre, venstre, høyre og så på pedalene den siste biten. Tuddal forblir Tuddal, og vi tar med oss farten fra bakken utover de slake hellingene sørover.

Vi har fortsatt nærmere 300 høydemeter å gå på. Akkurat nå er det betryggende å se at GPSen sier akkurat det. 12 mil er unnagjort. De siste tre kommer til å bli seige. Heldigvis går det slakt utfor i to mil til.

I Hjartdøla svinger vi ut på E134.

Vi er nødt til å sykle fem kilometer langs Europaveien før vi igjen tar inn på mindre vei. Sykkelveiene gjennom Hjartdøla leder oss, som sykkelveier ofte gjør kun inn i et boligfelt. Vi må snu og finne tilbake til hovedveien. Med lavt blodsukker blir de ekstra hundre meterne til et irritasjonsmoment. Når vi svinger av fra Europaveien er det likevel med blandede følelser vi tar fatt på den siste mila langs Gransheradveien.

Flaskene er tomme og sukker- måleren lyser rødt. Det er deilig å komme seg vekk fra den trafikkerte hovedveien. GPSen forteller oss at vi har sunket dypt. Vi er lavere enn utgangspunktet og skjønner at det vil gå slakt oppover den siste mila.

Sveinung tar sin siste føring for dagen opp gjennom den tette granskogen. Sammen skviser vi ut de aller siste kreftene på de resterende kilometerne. Ned den siste korte utforbakken mot broa i Gransherad legger jeg meg i tet og henter ut en ørliten sluttspurt til bilen. Heldigvis er Ica-butikken i Gransherad både åpen og velfylt. Saltet tørker på ryggene våre mens vi tømmer sjokolademelkkartongen i solveggen.

Et lite stykke Norge har vist se fra sin flotteste side. Turen rundt Tinnsjø er en klassiker vi gjerne sykler igjen. Vi gleder oss til Svineroivegen frir seg fra vinterens snø, og åpner sitt trange fjellpass for syklister.

Allerede abonnent?